I går deltok jeg på et arrangement for "Unge kvinner" som er Jesu Kristi kirkes ungdomsorganisasjon for jenter. Jeg var blitt bedt om å fortelle om tre kjoler som representerte viktige hendelser i mitt liv.
jeg valgte tre kjoler som alle hadde noe med
templet å gjøre på ulike måter. Som jeg skrev i
dette innlegget er templet veldig spesielt for meg. Det er et sted der jeg har inngått pakter med Gud og det er en viktig del av mitt liv. Det er også et sted der jeg henter styrke og inspirasjon. Det er nok derfor jeg valgte livshendelser som er knyttet til templet.
Min første kjole var en barnebunad. Den hadde jeg på meg den dagen jeg ble beseglet til mine foreldre i London tempel sommeren 1973. For meg har det vært veldig betydningsfult i oppveksten å vite at vi er knyttet sammen som en familie. Spesielt fordi jeg har en lillebror som bare fikk være her på jorden i noen timer.
den andre kjolen jeg hadde med var en liten hvit babykjole. Da jeg var nesten 22 år gammel skulle jeg endelig få lov å reise til templet å inngå de spesielle pakter som til sammen kalles tempelbegavelse. Det hadde jeg sett frem til i flere år. Jeg hadde vært hos foreldrene mine i Göteborg på ferie og vi skulle sammen kjøre til Stockholm. med oss på turen hadde vi vårt 2 måneder gamle fosterbarn. Da vi kom til Norköping, omtrent en time unna målet, stoppet vi for å stelle babyen bare for å oppdage at allehennes klær var blitt igjen Göteborg. Hva skulle vi gjøre nå. Skulle vi snu. Det ville bli knapt om tid og jeg skulle møte i templet tidlig neste morgen. Mine kjære foreldre bestemte seg til å heller gå inn i et stort varehus og kjøpe det de trengte til de dagene vi skulle være borte. Det var da de kjøpte denne lille hvite kjolen til henne. Vi kom oss trygt til Stockholm og jeg fikk den opplevelsen jeg hadde lengtet etter.
Siden har mine tre små jenter brukt den kjolen da de ble barnevelsignet i kirken.
Den siste kjolen var selveste brudekjolen. Det å velge en mann å dele livet med er kanskje det viktigste valget man tar. det kan være både vanskelig og kanskje litt skremmende for noen, men for meg personlig var det en åndelig prosess (i tillegg til at jeg var forelsket ) Jeg ba mye om saken og jeg husker spesielt kvelden før vi skulle gifte oss lå jeg i sengen og spurte Gud om det jeg var i ferd med å gjøre var riktig, og jeg fikk en bekreftende følelse på at det var det. i ettertid kan jeg med hånden på hjertet si at dette har vært mitt viktigste og beste valg. Det at vi er beseglet til hverandre for tid og all evighet har gjort at vi har et felles fokus og mål som har gitt et åndelig felleskap i tillegg til det felleskapet som det gir å ha en familie sammen.
(Jeg har skrevet mer om mine tanker rundt ekteskapet
her og mer skryt av mannen min
her)
Det var tre andre kvinner som også fortalte om sine kjoler og det er spennende å høre om andre kvinners liv og tanker.
jentene gjorde en hobbyaktivitet, og mens de øvet p en sang hadde vi mammaer et fint foreldremøte der vi ble oppmuntret til å være gode rollemodeller for jentene våre. Til slutt var det et møte der noen av de unge jentene delte av sine erfaringer med å jobbe med et program som heter personlig fremgang og som er et redskap jentene kan bruke for å utvikle seg på ulike områder i livet. Vi mødre er også oppfordret til å delta i programmet, og det er veldig givende.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på denne dagen sammen med to av jentene mine. På veien hjem fikk jeg også anledning til en lang og god samtale med en av dem. Det er ikke så ofte de har tid til å sitte ned og snakke lenge med mammaen sin.
Her er bilder av mine tre kjoler. Det første er tatt utenfor London Tempel 1973. det andre er min yngste datter i den lille hvite kjolen og det siste er min mann og meg på vår bryllupsdag 1995.
