mandag 18. november 2013

Hva bør være søndagsåpent?

Jeg leste en så fin kronikk i Aftenposten i dag skrevet av Per Arne Dahl, prest i Oslo domkirke og på Stortinget. Den handlet om hvorfor vi ikke trenger søndagsåpne butikker men søndagsåpen natur, søndagsåpne kirker, søndagsåpne hjem og søndagsåpne sinn. Han mener at vi mennesker trenger en dag som er anderledes, en dag der vi kan lade batteriene og få tid til andre ting enn de vi gjør i en hektisk hverdag. Uansett om man er religiøs eller ikke trenger man pusterom, tid for rekreasjon, tid for familiesamvær, tid for gode samtaler, tid til å bygge relasjoner.
Jeg husker godt da jeg var ung student og tok et valg om at jeg ikke skulle lese pensum på søndager. Søndagen var et virkelig pusterom, en dag jeg kunne bruke til å fokusere på andre ting.
Som småbarnsmamma har det ikke alltid vært lett å finne en god balanse om hva søndagen skal være for oss som familie, hva vi skal velge å bruke tid på og hva vi ikke skal bruke tid på, men av og til er søndagen en virkelig oase. Nå som jeg er i gang med studier igjen har jeg tatt den samme beslutningen om ikke å lese på søndager. Akkurat nå er vi i innspurten av en gruppeoppgave. Jeg brukte lørdagskvelden til det jeg trengte å gjøre, slik at jeg kunne ha søndagen fri.
I går hadde jeg en fantastisk søndag. Jeg var i kirken med familien slik vi pleier, og opplevde å føle både glede og kjærlighet til og fra både Gud og mennesker.
Etterpå tok vi med oss middagen til en nabofamilie og hadde en veldig hyggelig ettermiddag med gode samtaler. Da jeg etter å ha lagt barna krøp i seng følte jeg stor ro og trygghet og jeg følte at batteriene var ladet slik at jeg er rustet for 12 dager som alenemamma mens mannen min er på jobbreise.
Jeg er glad for at jeg er vokst opp i et hjem der søndagen alltid har vært en anderledes dag. J eg er også glad for at det finnes mennesker som Per Arne Dahl som klarer å formulerer dette på en så god måte. Hans kronikk anbefales varmt!

onsdag 13. november 2013

En rolig kveld

I det siste har livet vært litt mer hektisk enn vanlig. I tre uker var jeg i praksis i forbindelse med studiene og måtte da pendle til Sandefjord. Noen dager måtte jeg dra hjemmefra rett etter seks om morgenen. Det betydde at det ikke alltid var jeg som leverte i barnehagen. Det var ikke alltid jeg som hentet heller. I tillegg var mannen min borte en del av tiden, vi hadde ting som måtte gjøres på kveldstid, og alt i alt ble det mye tid borte hjemmefra. Dette merkes nå tydelig på min lille fireåring. Hun har fått en veldig separasjonsangst og det er gråt hver dag ved levering i barnehagen eller hvis jeg skal ut av huset. Men i kveld skulle jeg bare kjøre ungdommene mine til en aktivitet og da kunne hun være med. De fikk sitte på med noen andre hjem så vi kunne ta leggingen i ro og fred. Jeg kunne lese for guttene og siden sitte ved siden av minstejentas seng til hun sovnet. Så kunne jeg ta en kopp sjokolade til kveldsmaten og nyte freden som har senket seg over huset. Jeg satte virkelig pris på denne rolige kvelden. Et lite pusterom i en veldig hektisk hverdag.

søndag 10. november 2013

Flinke barn

I dag var det en spennende dag for alle barna i menigheten vår, og nesten like spennende for alle oss som er engasjert i barneforeningen og alle foreldre. I dag skulle nemlig barna vise frem på gudstjenesten hva de har lært om dette året. Årets tema var " jeg er Guds kjære barn" Dette er en av de tingene jeg synes det er aller viktigst å lære barn om,at de er Barn av en Himmelsk Fader som elsker dem uansett hva de gjør og som ønsker at de skal ta gode valg slik at de kan få så gode og lærerike liv som mulig.
Jeg hadde ansvar for dagens program, og jeg skal innrømme at jeg var ganske stresset i dag morges. Generalprøven er alltid litt kaotisk, men når det virkelig gjelder pleier de fleste å gjøre sitt aller beste, og det går bra til slutt. Slik var det i dag også. Spesielt imponerende var en elleve år gammel gutt hvis manuskript plutselig var borte og som måtte si det han skulle etter hukommelsen. Det tok han på strak arm. En syv år gammel jente måtte steppe inn som sangsolist fordi hun som egentlig skulle synge ble forhindret. Hun gjorde også en strålende innsats.
Jeg gleder meg i dag over alle foreldre som har øvd med barna sine, alle barn som virkelig anstrengte seg, og så er jeg litt glad for at det nå er overstått for i år og det er et år til neste gang.