torsdag 22. november 2012

Adrakonsert

I kveld var barna mine med på et syngespill på skolen som tok for seg historiene til en del mennesker i utviklingsland som hadde fått hjelp av adventistenes hjelpeorganisasjon Adra. Dette er et prosjekt barna har jobbet lenge med og de har hatt fokus på hvor godt de har det her i Norge sammenlignet med andre land. Jeg synes dette er et fint fokus å ha nå i tiden før jul, og ekstra fint passet det at konserten var på amerikanernes "thanksgiving" selve taknemlighetsdagen.
Det var flere sterke historier. Størst inntrykk gjorde en fra Afrika om en jente som ble funnet som helt nyfødt spebarn og tatt med til et barnehjem. Vi fikk vite at denne jenta i dag er ungdom og går på videregående skole.
Jeg gledet meg over budskapet, og jeg gledet meg over at alle mine fire grunnskolebarn deltok uten noe som helst bråk på forhånd. Det har ikke alltid vært en selvfølge på skoleforestillinger.
Etterpå sa en dame fra Adra noen ord, og hun nevnete en undersøkelse gjort i flere vestlige land som viste at unge mennesker ble stadig mer egoistiske. Det tror jeg nok stemmer, men en kveld som denne kan i alle fall være en liten motvekt. Vi må huske på at vi er ufattelig priviligerte og at vi har et ansvar for andre mennesker som ikke er så heldige. Jeg snakket om noe av det samme med en dame på åpen barnehage i dag. At vi er heldige som bor i Norge, spesielt som kvinner.Vi har rett til utdanning, kan få jobb hvis vi ønsker det, har stemmerett, kan bruke samme sykehus som menn, får kvalifisert hjelp under svangerskap og fødsel for å nevne noen av de tingene som ikke er selvfølgelig for kvinner mange steder i verden. Ikke må vi bruke timesvis hver dag på å samle ved og vann heller. Jeg føler meg så priviligert.
Til slutt leste rektor en vakker velsignelse over oss. Den måtte jeg få skrevet ned så jeg kunne dele den med dere:

Må Gud omslutte deg på alle sider
Bevare håpet i deg 
La tvilen vike.

Må Gud omslutte deg på alle sider
Bevare lyset i deg
La mørket vike

Må Gud omslutte deg på alle sider
Bevare freden i deg
La frykten vike.


søndag 18. november 2012

Mine tre kjoler

I går deltok jeg på et arrangement for "Unge kvinner" som er Jesu Kristi kirkes ungdomsorganisasjon for jenter. Jeg var blitt bedt om å fortelle om tre kjoler som representerte viktige hendelser i mitt liv.
jeg valgte tre kjoler som alle hadde noe med templet å gjøre på ulike måter. Som jeg skrev i dette innlegget er templet veldig spesielt for meg. Det er et sted der jeg har inngått pakter med Gud og det er en viktig del av mitt liv. Det er også et sted der jeg henter styrke og inspirasjon. Det er nok derfor jeg valgte livshendelser som er knyttet til templet.
Min første kjole var en barnebunad. Den hadde jeg på meg den dagen jeg ble beseglet til mine foreldre i London tempel sommeren 1973. For meg har det vært veldig betydningsfult i oppveksten å vite at vi er knyttet sammen som en familie. Spesielt fordi jeg har en lillebror som bare fikk være her på jorden i noen timer.
den andre kjolen jeg hadde med var en liten hvit babykjole. Da jeg var nesten 22 år gammel skulle jeg endelig få lov å reise til templet å inngå de spesielle pakter som til sammen kalles tempelbegavelse. Det hadde jeg sett frem til i flere år. Jeg hadde vært hos foreldrene mine i Göteborg på ferie og vi skulle sammen kjøre til Stockholm. med oss på turen hadde vi vårt 2 måneder gamle fosterbarn. Da vi kom til Norköping, omtrent en time unna målet, stoppet vi for å stelle babyen bare for å oppdage at allehennes klær var blitt igjen  Göteborg. Hva skulle vi gjøre nå. Skulle vi snu. Det ville bli knapt om tid og jeg skulle møte i templet tidlig neste morgen. Mine kjære foreldre bestemte seg til å heller gå inn i et stort varehus og kjøpe det de trengte til de dagene vi skulle være borte. Det var da de kjøpte denne lille hvite kjolen til henne. Vi kom oss trygt til Stockholm og jeg fikk den opplevelsen jeg hadde lengtet etter.
Siden har mine tre små jenter brukt den kjolen da de ble barnevelsignet i kirken.
Den siste kjolen var selveste brudekjolen. Det å velge en mann å dele livet med er kanskje det viktigste valget man tar. det kan være både vanskelig og kanskje litt skremmende for noen, men for meg personlig var det en åndelig prosess (i tillegg til at jeg var forelsket ) Jeg ba mye om saken og jeg husker spesielt kvelden før vi skulle gifte oss lå jeg i sengen og spurte Gud om det jeg var i ferd med å gjøre var riktig, og jeg fikk en bekreftende følelse på at det var det. i ettertid kan jeg med hånden på hjertet si at dette har vært mitt viktigste og beste valg. Det at vi er beseglet til hverandre for tid og all evighet har gjort at vi har et felles fokus og mål som har gitt et åndelig felleskap i tillegg til det felleskapet som det gir å ha en familie sammen.
(Jeg har skrevet mer om mine tanker rundt ekteskapet her og mer skryt av mannen min her)
Det var tre andre kvinner som også fortalte om sine kjoler og det er spennende å høre om andre kvinners liv og tanker.
jentene gjorde en hobbyaktivitet, og mens de øvet p en sang hadde vi mammaer et fint foreldremøte der vi ble oppmuntret til å være gode rollemodeller for jentene våre. Til slutt var det et møte der noen av de unge jentene delte av sine erfaringer med å jobbe med et program som heter personlig fremgang og som er et redskap jentene kan bruke for å utvikle seg på ulike områder i livet. Vi mødre er også oppfordret til å delta i programmet, og det er veldig givende.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på denne dagen sammen med to av jentene mine. På veien hjem fikk jeg også anledning til en lang og god samtale med en av dem. Det er ikke så ofte de har tid til å sitte ned og snakke lenge med mammaen sin.
Her er bilder av mine tre kjoler. Det første er tatt utenfor London Tempel 1973. det andre er min yngste datter i den lille hvite kjolen og det siste er min mann og meg på vår bryllupsdag 1995.





torsdag 15. november 2012

Tapt og funnet

Av og til sier jeg til barna når de ikke finner noe "Hvis du rydder så finner du det sikkert"
I dag fikk jeg erfare det. jeg hadde mistet bort et gullkjede med et anheng som jeg hadde fått av faren min, og jeg hadde virkelig lett overalt etter det og kunne ikke skjønne hvor det var blitt av. Jeg fryktet at det hadde falt ned bak badekaret og forsvunnet i sluket og var borte for alltid. jeg var glad i det både fordi jeg synes det er fint og passe stort til å kunne bruke ofte og fordi det var pappa som ga meg det.
I dag gjorde jeg litt ekstra rent på badet og gikk blandt annet gjennom en kasse jeg har stående der og kastet tomme flasker og annet søppel. I denne kassen fant jeg helt uventet gullkjedet og jeg fikk klump i halsen så glad ble jeg. Jeg følte meg vel litt som kvinnen i lignelsen om den tapte mynten og måtte fortelle alle barna om det.


torsdag 8. november 2012

Et nytt solstreif i novembermørket

I formiddag ringte det på døren. Jeg kunne ikke åpne akkurat da så min sønn som var hjemme fordi han hadde feber i natt åpnet. Da jeg spurte hvem det var så han: "det var ingen, men vi har fått en gave". Jeg skjønte straks at min personlige gledesspreder hadde vært på ferde. det var en søt liten skål med mandler og en slik festtut som bretter seg ut når man blåser på den, som tungen på en kamelion. Min sønn har skapt feststemning med den i hele dag.
En annen glede var at vi fikk besøk av en som vill se at alt var bra med oss mens mannen min er borte. Han hadde med boller til barna og tok seg tid til å snakke med dem om hvordan de har det og hva de er interesserte i. Han delte noen erfaringer fra sin barndom som er veldig relevante for noen av dem. Et konkret råd han ga var at de må lære seg å bli glad i seg selv.
Da han skulle gå fikk småguttene lov til å prøve fjernkontrollen til bilen hans som kan åpne bagasjerommet automatisk. Vår bil er ikke så moderne, så dette var veldig spennende for dem. Det skal jommen ikke mye til for å glede små barn.

Jeg blir så glad for å være omgitt av mennesker som bryr seg om!


onsdag 7. november 2012

Ny kunskap

Som jeg sikkert har skrevet før så er jeg glad i ord. Jeg er også glad i å lære om bakgrunnen for ulike ord, hvor de kommer fra. I dag lærte jeg noe nytt om ordet trofasthet som ofte brukes i hellig skrift. I det gamle testamentet som er skrevet på hebraisk er roten til ordene tro, trofast og trofasthet "aman" som betyr fast og pålitelig. Det er beslektet med andre ord som har samme rot på hebraisk, som sikkerhet og garanti.Dette lærte jeg fra boken "Following christ " av Stephene E. Robinson som jeg leser for tiden.

Å være trofast, enten det er i religiøse eller i andre sammenhenger som for eksempel i ekteskap betyr altså at vi er pålitelige og holder de løftene vi har gitt enten det er til Gud eller mennesker. At ordet tro har samme rot gir også dette ordet en dypere mening. "Enig og tro til Dovre faller" sa Eidsvoldmennene.

En annen ting som gledet og rørte meg i dag var sangen Going home som jeg hørte på i bilen.

søndag 4. november 2012

Å bli invitert på middag

Etter kirken i dag ble vi invitert med hjem til en vennefamilie på middag. Det var så utrolig deilig etter en dag da noen av barna ikke hadde vært så samarbeidsvillige å slippe å lage middag. Da slapp jeg også å vaske opp og gjøre rent kjøkkenet før leggetid.
Jesus la vekt på at det er viktig å ta vare på" enkene og de faderløse. Selv om vi bare midlertidig er i denne kategorien, og selv om vår situasjon ikke på noen måte kan sammenlignes med enketilværelsen på den tiden, setter jeg veldig pris på alle som tar vare på oss, både gjennom praktisk hjelp, oppmuntring og gjennom forbønn mens mannen min er borte i en periode.For meg er det en kilde til styrke å vite at jeg blir bett for. Jeg blir rørt når jeg tenker på den kjærligheten andre mennesker viser for oss. Jeg satte også stor pris på dem som hjalp meg med å holde styr på barn i dag.

fredag 2. november 2012

Sol i november

Jeg er ikke så veldig glad i november. Jeg synes Prøysen hadde rett da han skrev om november at den er " så trist og grå ". Det er mørkt, grått og trist og i tillegg er det ofte litt hektisk. Ingen fridager er det heller. Jeg har en venninne som vet at jeg har det slik, og dette snille mennesket kom og ringte på døren min i dag morges med en "novemberkalender" til meg.Hun hadde også med en solskinnskringle som hun hadde bakt. Med litt ujevne mellomrom skal jeg få små oppmuntringer gjennom november. det synes jeg var veldig omtenksomt gjort. og kringlen var til glede for hele familien.