Adrakonsert

I kveld var barna mine med på et syngespill på skolen som tok for seg historiene til en del mennesker i utviklingsland som hadde fått hjelp av adventistenes hjelpeorganisasjon Adra. Dette er et prosjekt barna har jobbet lenge med og de har hatt fokus på hvor godt de har det her i Norge sammenlignet med andre land. Jeg synes dette er et fint fokus å ha nå i tiden før jul, og ekstra fint passet det at konserten var på amerikanernes "thanksgiving" selve taknemlighetsdagen.
Det var flere sterke historier. Størst inntrykk gjorde en fra Afrika om en jente som ble funnet som helt nyfødt spebarn og tatt med til et barnehjem. Vi fikk vite at denne jenta i dag er ungdom og går på videregående skole.
Jeg gledet meg over budskapet, og jeg gledet meg over at alle mine fire grunnskolebarn deltok uten noe som helst bråk på forhånd. Det har ikke alltid vært en selvfølge på skoleforestillinger.
Etterpå sa en dame fra Adra noen ord, og hun nevnete en undersøkelse gjort i flere vestlige land som viste at unge mennesker ble stadig mer egoistiske. Det tror jeg nok stemmer, men en kveld som denne kan i alle fall være en liten motvekt. Vi må huske på at vi er ufattelig priviligerte og at vi har et ansvar for andre mennesker som ikke er så heldige. Jeg snakket om noe av det samme med en dame på åpen barnehage i dag. At vi er heldige som bor i Norge, spesielt som kvinner.Vi har rett til utdanning, kan få jobb hvis vi ønsker det, har stemmerett, kan bruke samme sykehus som menn, får kvalifisert hjelp under svangerskap og fødsel for å nevne noen av de tingene som ikke er selvfølgelig for kvinner mange steder i verden. Ikke må vi bruke timesvis hver dag på å samle ved og vann heller. Jeg føler meg så priviligert.
Til slutt leste rektor en vakker velsignelse over oss. Den måtte jeg få skrevet ned så jeg kunne dele den med dere:

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare håpet i deg 

La tvilen vike.

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare lyset i deg

La mørket vike

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare freden i deg

La frykten vike.

En herlig nonne

I menigheten jeg tilhører har vi en kvinneforening som heter "Hjelpeforeningen" den ble stiftet 17 mars 1842 og hvert år i mars pleier vi å markere dette. i år her i byen jeg bor hadde en driftig kvinne invitert representanter fra flere ulike trossamfunn til å snakke litt om sitt kvinnearbeide. Det var en kvinnelig prest fra metodistkirken, en kvinnelig statskirkeprest, en fra Bahai troen og en katolsk nonne. det var nonnen som gjorde størst inntrykk på meg. hun var bitteliten, opprinnelig kineser men indonesisk statsborger. derfra ble hun kalt til å virke i et kloster her i Norge. Hun tilhørerst. Carolus Borromeussøstrene , en nonneorden som driver utadrettet virksomhet. Hun har blandt annet jobbet som jordmor , men jobber nå på et aldershjem og besøker fanger i et fengsel.
hun utstrålte så mye glede og kjærlighet. Hun fremholdt at hun hadde lært så mye om kjærlighet etter at hun kom hit til Norge i 1988. hun uttrykket også tro på at det er Gud som leder våre liv og som styrer ting til det beste. 
Hun vitnet også om hvor store inntrykk det gjorde på henne å meditere over beretningen om kvinnen som kom til graven på 1. påskedag og fant den tom. jeg kan på ingen måte i tekst formidle denne kvinnens budskap for det var hele hennes utstråling som var så rørende.
Dette var en kvinne som hadde viet sitt liv til å tjene Gud av hele sitt hjerte på den måten hun følte var riktig.
Jeg var så glad at jeg hadde et spilleoppdrag på dette møtet for ellers hadde jeg kanskje ikke gått og da hadde jeg gått glipp av denne herlige søsteren og hennes utstråling. 
Det var også musikkinnslag og diktlesning innimellom talerene. Det er godt å føle felleskap med kvinner på tvers av tro og livssyn. Det er en glede å høre på talentfulle og sterke kvinner.
jeg fant disse to bildene av denne søsteren da jeg googlet ordenen. På det nederste bildet er hun lengst til venstre.

Å være kvinne

I dag har det vært den internasjonale kvinnedagen. I et globalt perspektiv er det uendelig mye å ta tak i . Det er jo livsfarlig å være kvinne rundt om kring i verden. Det er kjønslemlestelser, familievold, tvangsekteskap, mangelfull utdanning, elendig fødselsomsorg for å nevne noe. Det er nok av ting å kjempe for og all ære til dem som gjør det.
Her  hjemme på berget er det likevel noen som bruker mye energi på å kritisere kvinner som ikke velger å leve livene slik som de synes at man burde. Man burde ha en fulltidsjobb, helst i et mannsdominert yrke, og ha lederambisjoner.Man kan gjerne studere til en mastergrad og sitte i et par styrer også.Alternativt kan man være minister eller statssekretær. Samtidig som man gjør dette skal man få barn. parolen er at alt er mulig.
Jeg er sikker på at kvinner kan gjøre det like bra som menn i alle jobber de ønsker. Jeg mener at det er viktig at jenter utdanner seg, er samfunnsengasjerte og bevisste. Det jeg lurer på er om det er nødvendig å nå alle sine ambisjoner i livet før man er 40.
Det mest kvinnelig jeg kan komme på, den ene tingen som bare kvinner kan er , enten man liker det eller ikke, å bære frem og føde et barn. dette er et fantastisk mirakel som fascinerer meg uendelig. Tenk å få lov til å bære et levende vesen under hjertet sitt i ni måneder for så å bringe det ut i livet. Finnes det noe større bidrag vi kan gi noen enn det?
Jeg synes det er litt rart å skulle tenke på dette som en hindring i karriæren, noe vi liksom gjør ved siden om det ordentlige livet, arbeidslivet. Vi må for all del ikke være for lenge borte. far må komme på banen så fort som mulig så ikke mor sakker akterut i karusellen.
Det er nå en gang sånn at graviditet og fødsel , så fremt de går noenlunde normalt for seg medfører hormonelle forandringer som skal gjøre at mor knytter seg til barnet sitt. Mine barn hadde sikkert overlevd å være i barnehagen fra de var 10 måneder, men jeg tror jeg hadde blitt sykemeldt på grunn av depresjon. Det er jo ikke bare barnet som skal løsrives fra moren, det er moren som skal bli klar til å slippe barnet ifra seg. Det er også en prosess. Kan det å gråtende og med melkespreng måtte forlate sitt barn være en av årsakene bak at kvinner statistisk sett er mer sykemeldte enn menn. (jeg er klar over at dette er et sammensatt problem og emne for en helt egen debatt)
Må likestilling bety at begge parter må gjøre det samme  samtidig? Kan det ikke også bety at man gjør ulike ting, men begge deler er like viktig for at det felles prosjektet som en familie er skal fungere.
I min familie har vi valgt å få seks barn, og det var ikke akkurat mannen min som maste om det! Det er i seg selv en fulltidsjobb. Derfor har vi valgt å organisere det sånn at jeg har hovedansvaret på hjemmebane mens han jobber. Da tjener han ikke penger til seg, men til oss. Mannen min bidrar også mye hjemme når han er her. Dette er en ordning jeg føler meg tilfreds med og som gjør at hverdagen fungerer for alle i familien. Jeg lever ikke i noen cupkakebakende idyll, eller i hollywoodfrue luksus. Dette er min hovedoppgave, en jobb, og den har lange arbeidsdager, men den har også noen fantastiske frynsegoder.
Jeg er ikke motstander av barnehager generelt. De flest av barna mine har benyttet det før de har begynt på skolen.To av dem protesterte stort sett daglig mot å gå dit, men da jeg hentet demhadde de oftest hatt det greit. den ene av disse er jeg fortsatt i tvil om det var riktig å tvinge. Den femåringen jeg har nå stortrives med det, og er av og til litt sur når han har fri, men samtidig sier han "du kommer for seint", eller "jeg har hatt hjemlengsel" hvis jeg henter ham senere enn vanlig. Hvis han skulle gå 10 timer hver dag tror jeg han ikke hadde likt seg like godt.
Kan ikke vi kvinner som ønsker få lov til å nyte de første viktige årene av våre barns liv hvis det er det vi ønsker uten at andre skal se ned på oss for våre valg. Er det ikke valgfriheten som er så viktig? eller gjelder det bare hvis man velger det politisk korrekte.
I mine omgivelser har jeg observert at noen kvinner om prøver å klare alt samtidig både jobb, studier og store familier blir syke rett og slett.  jeg tror at vi må innse at når vi tar et valg velger vi samtidig for en tid bort noe annet. Hvis vi overser dette kan det rett og slett bli for mye. Jeg har valgt å ha en stor familie fordi det har vært min drøm siden jeg var ung. Skal vi ikke følge drømmene våre? eller gjelder det bare de riktige drømmene? Da har jeg for en periode valgt bort en yrkeskarrière.
Om noen år har jeg ikke småbarn lenger. Da kan jeg i likhet med mange andre i samfunnet i dag bytte karrière. Jeg kommer da til å ha omkring 20 år igjen som yrkesaktiv.

Jeg er uhyre glad og stolt over å være kvinne. Jeg er taknemlig for alle de sterke flotte kvinnene jeg kjenner, med eller uten barn, som på ulike måter er eksempel for meg på styrke, mot, omsorg, kjærlighet, tro, arbeidsomhet, kreativitet og visdom.