Den som har mye å gjøre får mye gjort

Jeg har ofte følt at det ordtaket stemmer. Etter praksisuken og en deilig litt lat vinterferie var det på tide å ta tak i rutinene og komme inn på rett spor igjen i dag. Når jeg har mye å gjøre pleier jeg å skrive en liste med det som skal gjøres i omtrent den rekkefølgen jeg har tenkt å gjøre det. Det gir for det første en oversikt og det føles som en slags forpliktelse når jeg har skrevet det ned. I dag gjorde jeg det og dermed fikk jeg en ordentlig produktiv dag der jeg lyktes med å gjennomføre de tingene jeg hadde satt meg fore. Jeg fikk jobbet med skoleoppgaven, spilt litt piano og obo, trent, ryddet slik at førsteetasje ser presentabel ut og ikke minst fått unna en hel del vask. Jeg føler en tilfredsstillelse i å ha skapene fulle av rene håndklær, ha senger med rent sengetøy og ha laget en sunn middag. Jeg har også hjulpet dem som trengte det med lekser og lest for de tre yngste barna. Dagen ble avsluttet med å spise hjembakt brød og kose meg med noen magasiner jeg hadde lånt på biblioteket.
Det er så deilig å ha en slik dag innimellom! Nå gleder jeg meg til å krype ned i min rene seng.

OL-gleder

I to uker har vi som elsker vintersport kunnet glede oss over noe stort sett hver dag. Det var mange norske medaljer til tross for at noen av de vi hadde forventet å ta glapp. Jeg gledet meg enormt over at Ole Einar Bjørndalen fikk lykkes i sitt siste mesterskap og nå kan forlate sporten som den største av alle med verdigheten i behold. Denne mannen som har ofret alt for å bli best når det gjelder og som har betydd mye for skiskytingens utvikling til den publikumsvennlige idretten det er i dag. Nå venter arbeid i IOC.
 Jeg gledet meg veldig over at jentene som ikke fikk til stafetten fikk revansje på tremila som ble en regelrett parademarsj. Ikke minst gledet jeg meg over at Kristin størmer Steira, som må ha verdensrekord i fjerdeplasser, endelig fikk en individuell medalje.
 Det var fantastisk å se et rørt kombinertlag etter laggullet. Jeg gledet meg over Ola Vigens Hattestads gull som også kom ganske uventet. Han ble tatt ut til OL i ellevte time, og viste seg tilliten verdig.
Alle disse medaljene til tross er det noe annet som har gledet og rørt meg mer under disse dagene, nemlig å se hvordan noen av lagene tar vare på hverandre.
 Ingen kunne vel unngå å bli rørt over skijentene som gikk med sørgebind på åpningsdistansen og som trøstet hverandre i målområdet. For et samhold. I intervjuer skinner det gjennom at det er en av dette lagets suksessfaktorer. Dette er jenter som jobber samen som et lag, som deler generøst av erfaringer med hverandre, som lærer av hverandres styrker, gleder seg på hverandres vegne og som rett og slett gjør hverandre gode.
Et annet lag som imponerte meg var skiskytterherrene etter stafetten som endte med en forsmedelig fjerdeplass fordi Emil Hegle Svendsen, VM kongen som vanligvis er sikkerheten selv og som kun hadde bommet på tre skudd under hele OL, sprakk fullstendig på siste skyting. Lagkameratene som sikkert var skuffet over resultatet la denne skuffelsen til side og kom frem og trøstet sin sønderknuste lagkamerat i stedet for å være sinte på ham.
Det er slike sener som gjør at idrett blir mer enn bare sekunder og poeng. Det blir gode historier om beundringsverdige menneskersom er gode forbilder for oss andre. Det gleder jeg meg over.

Verdens snilleste Hund

I dag må jeg skrive en hyllest til verdens snilleste hund som vi er så heldige å ha hatt i vår familie i mer enn tolv år. Jeg minnes som om det var i går vårt første møte der hun løp rundt inne i hundegården sammen med søsknene sine, tre måneder gammel. hun var helt klart den vakreste av dem alle, og da hun kom og da hun kom og la seg med hodet på fanget mitt visste jeg at det var henne vi skulle ha.Det var som om hun valgte oss. Jeg kan se henne for meg lykkelig og fri hoppende over snøskavler i indre Troms eller oppover lite brukte stier i Drammens skoger, grasiøs og elegant som en gaselle. Utallige ganger har hun stukket av og jeg har vært på jakt etter henne. Hun synes det var en kjempemorsom lek, jeg var nok litt mindre entusiastisk til tider, men til slutt ville hun alltid komme tilbake.
Hun var tålmodig som et lam med barna. De kunne uten problem stjele maten hennes. Bare når hun ble kløpet i jurene sa hun fra med et lite knurr. Hun elsket mennesker, og spesielt de som ville klappe henne.
Hun var bygget for løping, men hun kunne også kunsten å slappe helt av i solsteken. Hun elsket å sole seg.  I dag måtte jeg ta det tunge valget å la henne slippe fra de fysiske plagene hun hadde. Dyrlegen var veldig klar på at det var mitt valg, men jeg spurte hva hun ville gjort i samme situasjon, og hun sa hun ville latt henne slippe. Det gjorde valget litt enklere, men det er så utrolig vanskelig å skulle gi en dødsdom til et levende vesen som prøver å trøste deg fordi du gråter.
Det hele gikk veldig rolig og fint for seg og hun døde helt rolig på fanget mitt. Ingen rykkninger, ingen gisping, ingenting som tydet på kamp eller lidelse. Jeg fikk også sitte der en stund med henne alene etterpå. bare å kjenne på de myke ørene en siste gang, få sagt farvel.
Aldri mer skal hun piske borti noen av oss med den ivrige halen sin, aldri mer skal hun snike seg til å ligge i sofaen eller en av sengene som hun egentlig ikke hadde lov til å ligge i, aldri mer skal hun komme oss ivrig i møte når vi kommer hjem, aldri mer skal jeg høre lyden av henne puste eller bjeffe i søvne. Ingen skal bjeffe hvis det går for ang tid fra det ringer på døren til vi reagerer. Aldri mer skal jeg få se de trofaste snille øynene titte opp på meg. Aldri mer skal jeg høre henne komme tassende inn på kjøkkenet når hun høre noe bli skåret opp. Det er så mye jeg kommer til å savne, og plassen hennes er så gapende tom.
På den annen side:Nå har hun det ikke vondt mer. Hvis hun selv har fått velge hvordan det skal være i hennes himmel er det uendelige skoger å løpe i , snuse i og grave i, og en solfylt plett å slappe av på.
Takk for alle gleder du har gitt opp gjennom årene, og tilgi meg for alle turer du burde ha fått som jeg ikke har gitt deg!

Kveldskos

Mandag er familiekveld hos familien Johnson. I kveld var det et ønske om at vi skulle dyppe jordbær og banan i sjokolade for å avslutte kvelden. På vei hjem etter å ha hentet et barn hos en venn kjøpte jeg derfor jordbær. Jeg måtte faktisk i to ulike butikker for å få tak i det. Etter at vi var ferdig med de andre tingene vi hadde planlagt å gjøre smeltet jeg sjokolade mens tre av barna hjalp til med å skjære banan i passende skiver og stikke pinner i både bananbiter og jordbær. Så satte vi oss ned og nøt resultatet. Jordbær med smeltet dronningsjokolade er en intens smaksopplevelse. Prosessen var hyggelig, resultatet ble godt, da kan jeg ikke annet enn glede meg!