OL-gleder

I to uker har vi som elsker vintersport kunnet glede oss over noe stort sett hver dag. Det var mange norske medaljer til tross for at noen av de vi hadde forventet å ta glapp. Jeg gledet meg enormt over at Ole Einar Bjørndalen fikk lykkes i sitt siste mesterskap og nå kan forlate sporten som den største av alle med verdigheten i behold. Denne mannen som har ofret alt for å bli best når det gjelder og som har betydd mye for skiskytingens utvikling til den publikumsvennlige idretten det er i dag. Nå venter arbeid i IOC.
 Jeg gledet meg veldig over at jentene som ikke fikk til stafetten fikk revansje på tremila som ble en regelrett parademarsj. Ikke minst gledet jeg meg over at Kristin størmer Steira, som må ha verdensrekord i fjerdeplasser, endelig fikk en individuell medalje.
 Det var fantastisk å se et rørt kombinertlag etter laggullet. Jeg gledet meg over Ola Vigens Hattestads gull som også kom ganske uventet. Han ble tatt ut til OL i ellevte time, og viste seg tilliten verdig.
Alle disse medaljene til tross er det noe annet som har gledet og rørt meg mer under disse dagene, nemlig å se hvordan noen av lagene tar vare på hverandre.
 Ingen kunne vel unngå å bli rørt over skijentene som gikk med sørgebind på åpningsdistansen og som trøstet hverandre i målområdet. For et samhold. I intervjuer skinner det gjennom at det er en av dette lagets suksessfaktorer. Dette er jenter som jobber samen som et lag, som deler generøst av erfaringer med hverandre, som lærer av hverandres styrker, gleder seg på hverandres vegne og som rett og slett gjør hverandre gode.
Et annet lag som imponerte meg var skiskytterherrene etter stafetten som endte med en forsmedelig fjerdeplass fordi Emil Hegle Svendsen, VM kongen som vanligvis er sikkerheten selv og som kun hadde bommet på tre skudd under hele OL, sprakk fullstendig på siste skyting. Lagkameratene som sikkert var skuffet over resultatet la denne skuffelsen til side og kom frem og trøstet sin sønderknuste lagkamerat i stedet for å være sinte på ham.
Det er slike sener som gjør at idrett blir mer enn bare sekunder og poeng. Det blir gode historier om beundringsverdige menneskersom er gode forbilder for oss andre. Det gleder jeg meg over.