Offervilje

I kirken i dag snakket vi litt om offer, og læreren spurte om noen kunne forklare hva et offer er. En person svarte "Å gi opp noe som vi egentlig vil ha for oss selv" Jeg synes det var en fin definisjon. Senere ble jeg sittende og fundere over dette prinsippet.
I religion snakker vi av og til om å ofre noe. PÅ det gamle testamentets tid ofret jo bokstavelig dyr og korn.Noen religioner praktiserer dette også i dag, men det å være en kristen kan kreve andre typer av offer. Vi må kanskje ofre av vår tid for å hjelpe andre, besøke noen som trenger det, delta i menighetsarbeid gjennom å utføre ulike ansvarsoppgaver eller gjøre praktiske ting som å hjelpe til med å vaske kirkebygget. I kirkesamfunnet jeg tilhører praktiserer viprinsippet tiende, altså at vi gir opp ti prosent av vår inntekt til drift av kirken. Vi bør også ofre av vår overflod for å dele med dem som er mindre heldig stilet.
I vår streben etter å bli mer lik Kristus, han som var villig til å ofre alt, til og med sitt eget liv, for oss må vi kanskje ofre holdninger og vaner som ikke er i harmoni med det eksemplet han har vist oss.
 Alt dette kan virke vanskelig, men når Gud er med i bildet så er det alltid slik at hvis vi er villige til å vise vår tro gjennom å ofre noe velsigner han oss på en mengde ulike måter, men det krever at vi har tro nok til å gjøre offeret. Hvis vi isteden finner unnskyldninger som "jeg har ikke tid" "jeg har ikke råd " jeg er så sliten" " noen andre kan gjøre det bedre enn meg" for å nevne noen, får vi heller ikke oppleve velsignelsene og gleden ved å tjene og bidra.Vi gir avkall på muligheter til vekst og utvikling og til en masse glede.
Jeg leste noe fint i tro og tvil spalten i aftenposten i dag.Dette er en spalte jeg alltid leser med interesse og ofte gleder meg over. Det var Shohaib Sultan som var dagens skribent og han skrev om et besøk til Pakistan. han var på tur i Swat dalen og der var folk veldig gjestfrie. Hans kone ble syk og han spurte noen hvor apoteket var hvorpå han ble dyttet inn i en bil og kjørt til apoteket. Da han etterpå prøvde å takke svarte den unge sjåføren:"Det er jeg som skal takke deg, fordi du ga meg muligheten til å være til hjelp for deg. Å hjelpe et annet menneske er et privilegium, og du ga meg denne muligheten til å hjelpe deg."
For en fantastisk fin innstilling.
Min erfaring er at mange ting som i utgangspunktet kan virke som et offer fordi vi ikke har lyst, synes det er skummelt, eller egentlig ville gjort noe annet ofte blir forvandlet til en glede og etter hvert ikke blir tyngende i det hele tatt. Da har vi vokst, vår tro har blitt styrket og vi har funnet større glede.