onsdag 12. februar 2014

Verdens snilleste Hund

I dag må jeg skrive en hyllest til verdens snilleste hund som vi er så heldige å ha hatt i vår familie i mer enn tolv år. Jeg minnes som om det var i går vårt første møte der hun løp rundt inne i hundegården sammen med søsknene sine, tre måneder gammel. hun var helt klart den vakreste av dem alle, og da hun kom og da hun kom og la seg med hodet på fanget mitt visste jeg at det var henne vi skulle ha.Det var som om hun valgte oss. Jeg kan se henne for meg lykkelig og fri hoppende over snøskavler i indre Troms eller oppover lite brukte stier i Drammens skoger, grasiøs og elegant som en gaselle. Utallige ganger har hun stukket av og jeg har vært på jakt etter henne. Hun synes det var en kjempemorsom lek, jeg var nok litt mindre entusiastisk til tider, men til slutt ville hun alltid komme tilbake.
Hun var tålmodig som et lam med barna. De kunne uten problem stjele maten hennes. Bare når hun ble kløpet i jurene sa hun fra med et lite knurr. Hun elsket mennesker, og spesielt de som ville klappe henne.
Hun var bygget for løping, men hun kunne også kunsten å slappe helt av i solsteken. Hun elsket å sole seg.  I dag måtte jeg ta det tunge valget å la henne slippe fra de fysiske plagene hun hadde. Dyrlegen var veldig klar på at det var mitt valg, men jeg spurte hva hun ville gjort i samme situasjon, og hun sa hun ville latt henne slippe. Det gjorde valget litt enklere, men det er så utrolig vanskelig å skulle gi en dødsdom til et levende vesen som prøver å trøste deg fordi du gråter.
Det hele gikk veldig rolig og fint for seg og hun døde helt rolig på fanget mitt. Ingen rykkninger, ingen gisping, ingenting som tydet på kamp eller lidelse. Jeg fikk også sitte der en stund med henne alene etterpå. bare å kjenne på de myke ørene en siste gang, få sagt farvel.
Aldri mer skal hun piske borti noen av oss med den ivrige halen sin, aldri mer skal hun snike seg til å ligge i sofaen eller en av sengene som hun egentlig ikke hadde lov til å ligge i, aldri mer skal hun komme oss ivrig i møte når vi kommer hjem, aldri mer skal jeg høre lyden av henne puste eller bjeffe i søvne. Ingen skal bjeffe hvis det går for ang tid fra det ringer på døren til vi reagerer. Aldri mer skal jeg få se de trofaste snille øynene titte opp på meg. Aldri mer skal jeg høre henne komme tassende inn på kjøkkenet når hun høre noe bli skåret opp. Det er så mye jeg kommer til å savne, og plassen hennes er så gapende tom.
På den annen side:Nå har hun det ikke vondt mer. Hvis hun selv har fått velge hvordan det skal være i hennes himmel er det uendelige skoger å løpe i , snuse i og grave i, og en solfylt plett å slappe av på.
Takk for alle gleder du har gitt opp gjennom årene, og tilgi meg for alle turer du burde ha fått som jeg ikke har gitt deg!








1 kommentar:

  1. Jeg føler så med deg i det du skriver. En slik avgjørelse er forferdelig vanskelig. Heldigvis har man mange gode minner som gleder.

    SvarSlett