Sprekere enn jeg trodde.

Da jeg gikk på barneskolen var jeg ikke god i friidrett. Jeg likte ikke de timene der vi skulle løpe hoppe og kaste for å prøve å klare ulike merkekrav.De var bare en lang rekke nederlag. Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg glad i å løpe litt lenger og på gymnaset gjorde jeg det ganske bra på 800 meter. I sommer har jeg kommet litt i gang med trening og målet har vært å i dag delta på 3000 meter på et arrangement i kirkens regi der man blant annet kunne ta idrettsmerket. De andre øvelsene i merketakingen hadde jeg gitt opp på fohånd.
Da tiden kom for å løpe 3000 meter gruet jeg meg litt, men jeg hadde som mål å klare å løpe hele veien. Jeg klarte å komme inn i en ganske god rytme og jeg løp hele veien, jeg klarte sågar å legge inn en liten spurt på siste langside. Det viste seg at jeg hadde klart merkekravet for min aldersklasse på denne distansen. Men fortsatt virket de andre øvelsene umulige. Men der på banen var noen veldig hyggelige medlemmer av idrettsmerkeutvalget i Moss(det dette arrangementet ble holdt. En positiv eldre herre mente at jeg helt sikkert kom til å klare å kaste en slengball 19 meter. Ja, ja, jeg kan jo prøve sa jeg, og på fjerde forsøk kastet jeg faktisk 19,5 meter. Det var styrkeøvelsen. Neste kategori var spenst. jeg skulle prøve på et spensthopp. Det gikk til slik at jeg skulle stå inntil en vegg med høydemarkeringer på og se hvor langt opp jeg rakk. Så skulle jeg prøve å hoppe og rekke 20 cm høyere opp på veggen. Det klarte jeg på et forsøk. Nå var det bare den forhatte 60 meteren som gjenstod. Kravet mitt var 12 sekunder. Det kunne kanskje være mulig. jeg stilte meg på startstreken og en hyggelig dame sa "ferdig, gå!" og så løp jeg så fort jeg kunne. Det viste seg at det var fort nok. 10.08 ble resultatet. Det var mye bedre enn jeg hadde trodd. Dette betyr at jeg nå offisielt har tatt idrettsmerket og jeg ble så glad for å ha mestret det. Nå kan jeg glemme barndommens nederlag og huske denne suksessen istedet. Jeg vil rette en stor takk til de veldig positive og oppmuntrende menneskene fra Moss idrettsmerkeutvalg som har æren for at dette ble noe av. Tenk at runt om i landet er det mange som dem som hjelper mennesker å ta idrettsmerket hvert eneste år. Kanskje finnes det noen i nærheten der du bor, og kanskje er du også sprekere enn du trodde.