Jeg leste et leserinnlegg av Paal André Grinderud i Aftenposten i dag og det rørte meg.(Inlegget stod på trykk i søndagens avis 20 oktober 2013) For det første uttrykker han seg på en vakker måte, og for det andre hadde han et viktig budskap.Grinderud var i mange år talsperson for barn av rusmissbrukere og har holdt foredrag og skrevet bøker om sin oppvekst.
Jeg skal sitere den siste delen av innlegget:
"mange av dagens voksne som har opplevd omsorgssvikt, preges fortsatt av det. Jeg kjenner det selv også . Tanker kommer som jeg helst vil glemme. Scener fra hverdagen som barn som fortsatt gjør så inderlig vondt. Men, jeg har meg: Når de tankene kommer vil jeg gi dem mindre og mindre plass. Min erfaring er at hvis jeg gjør noe annet, beveger meg, eller rett og slett kjøper sjokolade, hm jeg er ute, flyttes fokus. Det har vært min vei til frihet.
Min mors ansikt ser jeg hver dag. Hun henger i stuen i min lille leilighet i Oslo. Jeg kan se på henne og minnes hennes gode smil, og vakre ansikt. Det kan jeg gjøre fordi jeg har tilgitt henne. Det ble min frihet."
Jeg tror han har funnet en stor nøkkel til å komme seg videre etter å ha opplevd vonde ting enten det er opplevelser fra barndommen eller fra et ekteskap eller andre vonde minner.
Men jeg måtte gråte over alle de barna som har en vond oppvekst og som må bære konsekvensene av det.Selv om sårene kan gro er det vanskelig å bli kvitt arrene som kan gi seg utrykk i et ødelagt selvbilde, vanskeligheter i nære relasjoner eller i verste fall angst og depresjonslidelser. Det er så vondt å tenke på at det finnes barn ikke opplever at de er elsket av noen. Det må være veldig sårt og veldig ensomt.
Jeg er så taknemlig for at mine foreldre alltid har latt meg føle at jeg er elsket, og jeg håper å kunne føre den arven videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar