Grøftekantens små soler

Akkurat som jeg sa i går at jeg skulle så gikk jeg en tur ut i vårværet i dag sammen med de to yngste barna mine og barnehagebamsen Scott som har tilbragt noen dager hos oss til sønnens store glede. Vi gikk til et sted der jeg vet det pleier å komme hestehov, og ganske riktig, der mellom vissent gress og fjorårets løv skinte noen små gule soler.
Jeg er veldig glad i denne lille blomsten som våger seg opp før de fleste andre. Den er så lysende og glad der den står i kontrast til den gråbrune bakgrunden. Den er som skapt til å fylle meg med optimisme.Den minner meg om at lyset skal beseire nørket, og den er et bud om at også i år har vi kommet oss gjennom den kaldeste og mørkeste tiden på året og kan se frem imot lysere og varmere tider.
Hele vårens mirakel, at naturen våkner til liv igjen etter den lange vintersøvnen, er en vakker påminnelse om det største miraklet av alle, det vi skal feire om bare et par uker, det evige livets mirakel. Forsoningen og oppstandelsen som vil gjøre oss i stand til å stå som lysende nye skapninger foran ham som har skapt oss og latt oss bli omskapt. Alt dette gleder jeg meg over.