Ærbødighet

I dag var det min tur til å ha samlingstund med barna i kirkens barneforening, og dagens tema var ærbødighet. For meg personlig er ærbødighet den følelsen av alvor, ærefrykt og kjærlighet som jeg føler når jeg er på steder eller opplevre noe som jeg anser å være hellig. Å ta nattverd er en slik ting for meg. Å besøke templet er en annen ting. Av og til reduserer vi ærbødighet til en måte å oppføre seg på. å sitte i ro, å lukke øynene og bøye hodet når vi ber eller lignende, men i dag prøvde jeg å formidle til barna at det først og fremst er en følelse, noe som kommer innenfra og som kan få oss til å ønske å oppføre oss på en spesiell måte. jeg vet ikke om jeg nådde frem, men spesielt med de yngste barna synes jeg vi hadde en veldig god stund sammen. jeg gleder meg over å være sammen med dem.
 Det er ikke nødvendig å være troende for å ha denne følelsen. Det er mange andre ting som man kan føle seg ærbødig over. Livets mirakel når et barn blir født eller naturens storslagenhet er ting som kan fremkalle en følelse av ærbødighet og ærefrykt. For meg er dette en positiv følelse, en følelse som får meg til å ønske å bli et bedre menneske. Kanskje er dette en undervurdert følelse i dagens samfunn.
Jeg gleder meg i alle fall over å ha følt ærbødighet i dag.