Slekters gang

Da jeg kjørte hjem etter å ha kjørt barna mine til skolen kom jeg til å tenke på min nå avdøde farmor. Hun er et av de snilleste menneskene jeg noen gang har truffet, og jeg har aldri hørt noen si et vondt ord om henne.
Selv som alvorlig dement helt uten språk var hun et elskelig vesen som lyste opp når vi kom på besøk og gjerne nynnet litt hvis det var barn med.Den siste gangen vi besøkte henne er etset inn i hukommelsen. hun satt i stolen sin og nynnet for min nevø som var med. Så så hun inn i øynene mine med sine som var fulle av godhet og kjærlighet selv om hun antakelig vis ikke husket akkurat hvem jeg var lenger. Jeg vokste opp med henne som nærmeste nabo, og hvis mamma ikke var hjemme når vi kom hjem fra skolen fikk vi komme til "Mor" og få ristet brød og sitte i lenestolen hun hadde i et hjørne på kjøkkenet og lese Hjemmet.
Når farfar var på foretningsreise fikk vi av og til overnatte hos henne og hun sang for oss om "vesle Petter" og "Å jeg vet en seter" og min favoritt "Langt inn i skogen ved sjøen den blanke"
Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å pusse noe "sølv" jeg har i skapet mitt. Det er nok bare sølvplett, men jeg er glad i de tingene for de kommer fra Mors hjem. Det ene er en bolle med hennes foreldres initialer og etternavn samt bryllupsdato inngravert. Det var nok en bryllupsgave til dem.
Min oldemor fikk jeg aldri møte, men oldefar husker jeg som en slank litt senete gammel mann med hvitt hår som røkte pipe og likte å synge.
Før jeg begynte på skolen fikk jeg av og til være med Mor dit når hun skulle vaske for ham. Da tok vi buss fra Rutebilstasjonen i Drammen til Sande. Jeg husker at han hadde en stor dukke med ordentlig hår som satt til pynt på et stort mørkt treskap i stuen hans. han bodde hjemme til han var over 90 år, men så fikk han slag og kom på pleiehjem.Da levde han bare noen år til.

En av vasene jeg pusset har også sentimental verdi for meg. Det var en gave fra Drammen byorkester til min farfar på hans 50 års dag. Min farfar spilte cello, og to ganger var min kusine og jeg på kammermusikk kurs sammen med ham på Lillehammer. Den siste gangen var bare en måneds tid før han gikk bort litt brått og uventet. Dette er kjære minner. Jeg har også selv fått anledning til å spille i "byorkesteret" da jeg bodde i Drammen for noen år siden.

Jeg begynte å tenke på andre slektninger jeg har, både de jeg har møtt og de jeg bare har hørt historier om og sett på bilder, og tenkte over egenskaper jeg har arvet etter dem.
Musikalitet har jeg fått fra en oldemor som spilte og underviste i piano og fiolin. Min fars familie er nattugler som meg og min sparsommelighet har jeg etter en annen oldemor. Blandt annet så har min mor fortalt at hun fikk tilsendt nydelige nattkjoler fra sin søster som hadde emigrert til Amerika. Disse la hun i en skuff for å bruke hvis hun kom på sykehus. det var jo en god tanke, men hun kom aldri på sykehus og fikk aldri brukt dem. det er en tankevekkende historie synes jeg.
mamma fortalte også om sin andre bestemor en driftig dame som vistnok var ekspert på å få det til å vokse og gro og som ofte ble bedt om å binde kranser til begravelser av blomster fra hagen sin. hun var så glad i å bade i sjøen, men hun ble dårlig til bens og kunne ikke komme seg ut i vannet. Da fylte mannen hennes en stor jettegryte med vann og bar henne dit så hun fikk bade. Det er ekte kjærlighet!
Jeg liker å høre historier om disse menneskene.da jeg var liten pleide jeg å komme inn i mormors seng om morgenen og be henne fortelle om da hun var liten. Det gjør at de ikke bare blir navn på mitt familietre men mennesker som levet, elsket, arbeidet og kjempet. Jeg er glad for at noen har gjort dem levende for meg gjennom å dele sine minner.

Bevare minner

Ettersom jeg var så produktiv i går var det litt mindre å gjøre i dag. Det var dessuten skoledag så da måtte jeg opp og i gang tidlig. Dette gjorde at jeg fikk tid til en del hyggelige ting i dag. Ettersom de store var borte på skole og barnehage var det bare minstejenta og jeg igjen her hjemme.
Jeg fikk også tid til å rydde mitt eget skrivebord slik at jeg igjen fikk plass til å drive med en favoritt hobby nemlig det å dokumentere livet i ord og bilder, også kalt scrappbooking.
Jeg synes det er viktig å dokumentere barndommen, for det er så mye som både de og jeg kommer til å glemme. Man tror av og til at "dette kommer jeg ikke til å glemme" men erfaringsmessig går det lett i glemmeboken hvis det ikke dokumenteres på noen som helst måte.
Jeg tar veldig mye bilder av dem, og bildene i seg hjelper meg å huske. I tillegg skriver jeg ofte ned noen rader i kalendere eller notatbøker for at jeg skal huske det til jeg faktisk har skrevet ut bildene og er klar til å sette dem i album.
I dag tok jeg for meg noen bilder av femåringen tatt for et par år siden. han var så ivrig etter å hjelpe til da vi klippet gress på Tjøme. jeg blir glad over å se disse bildene. Det var gøy å leke med papir og lim og bokstavklistremerker. En superenkel side som alle kan få til.
Dessuten gledet jeg meg over resultatet. både barna og jeg synes det er koselig å bla i bøkene deres og bli minnet om ting vi har opplevet slik at de holder seg friskt i minnet!