Å være prinsesse

Jeg har en liten jente som er i prinsessealderen. Hun elsker kjoler, glitter og rosa. Heldigvis pleier dette å være et forbigående fenomen og jeg bekymrer meg ikke over det. Jeg synes egentlig hun er ganske fortryllende når hun danser rundt i rosa balettdrakt eller tingelingkjole.
I dag hadde jeg tid til å sitte litt ned sammen med noen av barna og se en film som tilfeldigvis gikk på Disney channel. Vanligvis synes jeg at det sendes utrolig mye dumt på den kanalen,men denne filmen likte jeg budskapet i . På engelsk heter den prinsesse protection program. Den handler om en prinsesse spilt av Demi Levato som må reddes og plaseres inkognito i en amerikansk highschool der hun blir kjent med den ganske vanlige jenta Carter(spilt av Celina Gomez) Det er slutten av skoleåret, det skal være ball og kåring av prinsesser og balldronning. Den ekte prinsessen lære sin venninne om hva det egentlig innebærer å være prinsesse. Det handler ikke bare om kjoler klær og sko, det handler om å ta ansvar og å hjelpe andre.
Så nå når min lille treåring vil leke prinsesse kan jeg minne henne på at det viktigste er ikke å være prinsesse på utsiden, det er å være prinsesse på innsiden. Jeg blir glad hver gang det sendes noe som gir barn og ungdommer et positivt budskap som en motvekt til alt fokus på å være en av de kule og populære.

Offervilje

I kirken i dag snakket vi litt om offer, og læreren spurte om noen kunne forklare hva et offer er. En person svarte "Å gi opp noe som vi egentlig vil ha for oss selv" Jeg synes det var en fin definisjon. Senere ble jeg sittende og fundere over dette prinsippet.
I religion snakker vi av og til om å ofre noe. PÅ det gamle testamentets tid ofret jo bokstavelig dyr og korn.Noen religioner praktiserer dette også i dag, men det å være en kristen kan kreve andre typer av offer. Vi må kanskje ofre av vår tid for å hjelpe andre, besøke noen som trenger det, delta i menighetsarbeid gjennom å utføre ulike ansvarsoppgaver eller gjøre praktiske ting som å hjelpe til med å vaske kirkebygget. I kirkesamfunnet jeg tilhører praktiserer viprinsippet tiende, altså at vi gir opp ti prosent av vår inntekt til drift av kirken. Vi bør også ofre av vår overflod for å dele med dem som er mindre heldig stilet.
I vår streben etter å bli mer lik Kristus, han som var villig til å ofre alt, til og med sitt eget liv, for oss må vi kanskje ofre holdninger og vaner som ikke er i harmoni med det eksemplet han har vist oss.
 Alt dette kan virke vanskelig, men når Gud er med i bildet så er det alltid slik at hvis vi er villige til å vise vår tro gjennom å ofre noe velsigner han oss på en mengde ulike måter, men det krever at vi har tro nok til å gjøre offeret. Hvis vi isteden finner unnskyldninger som "jeg har ikke tid" "jeg har ikke råd " jeg er så sliten" " noen andre kan gjøre det bedre enn meg" for å nevne noen, får vi heller ikke oppleve velsignelsene og gleden ved å tjene og bidra.Vi gir avkall på muligheter til vekst og utvikling og til en masse glede.
Jeg leste noe fint i tro og tvil spalten i aftenposten i dag.Dette er en spalte jeg alltid leser med interesse og ofte gleder meg over. Det var Shohaib Sultan som var dagens skribent og han skrev om et besøk til Pakistan. han var på tur i Swat dalen og der var folk veldig gjestfrie. Hans kone ble syk og han spurte noen hvor apoteket var hvorpå han ble dyttet inn i en bil og kjørt til apoteket. Da han etterpå prøvde å takke svarte den unge sjåføren:"Det er jeg som skal takke deg, fordi du ga meg muligheten til å være til hjelp for deg. Å hjelpe et annet menneske er et privilegium, og du ga meg denne muligheten til å hjelpe deg."
For en fantastisk fin innstilling.
Min erfaring er at mange ting som i utgangspunktet kan virke som et offer fordi vi ikke har lyst, synes det er skummelt, eller egentlig ville gjort noe annet ofte blir forvandlet til en glede og etter hvert ikke blir tyngende i det hele tatt. Da har vi vokst, vår tro har blitt styrket og vi har funnet større glede.