Å være kvinne

I dag har det vært den internasjonale kvinnedagen. I et globalt perspektiv er det uendelig mye å ta tak i . Det er jo livsfarlig å være kvinne rundt om kring i verden. Det er kjønslemlestelser, familievold, tvangsekteskap, mangelfull utdanning, elendig fødselsomsorg for å nevne noe. Det er nok av ting å kjempe for og all ære til dem som gjør det.
Her  hjemme på berget er det likevel noen som bruker mye energi på å kritisere kvinner som ikke velger å leve livene slik som de synes at man burde. Man burde ha en fulltidsjobb, helst i et mannsdominert yrke, og ha lederambisjoner.Man kan gjerne studere til en mastergrad og sitte i et par styrer også.Alternativt kan man være minister eller statssekretær. Samtidig som man gjør dette skal man få barn. parolen er at alt er mulig.
Jeg er sikker på at kvinner kan gjøre det like bra som menn i alle jobber de ønsker. Jeg mener at det er viktig at jenter utdanner seg, er samfunnsengasjerte og bevisste. Det jeg lurer på er om det er nødvendig å nå alle sine ambisjoner i livet før man er 40.
Det mest kvinnelig jeg kan komme på, den ene tingen som bare kvinner kan er , enten man liker det eller ikke, å bære frem og føde et barn. dette er et fantastisk mirakel som fascinerer meg uendelig. Tenk å få lov til å bære et levende vesen under hjertet sitt i ni måneder for så å bringe det ut i livet. Finnes det noe større bidrag vi kan gi noen enn det?
Jeg synes det er litt rart å skulle tenke på dette som en hindring i karriæren, noe vi liksom gjør ved siden om det ordentlige livet, arbeidslivet. Vi må for all del ikke være for lenge borte. far må komme på banen så fort som mulig så ikke mor sakker akterut i karusellen.
Det er nå en gang sånn at graviditet og fødsel , så fremt de går noenlunde normalt for seg medfører hormonelle forandringer som skal gjøre at mor knytter seg til barnet sitt. Mine barn hadde sikkert overlevd å være i barnehagen fra de var 10 måneder, men jeg tror jeg hadde blitt sykemeldt på grunn av depresjon. Det er jo ikke bare barnet som skal løsrives fra moren, det er moren som skal bli klar til å slippe barnet ifra seg. Det er også en prosess. Kan det å gråtende og med melkespreng måtte forlate sitt barn være en av årsakene bak at kvinner statistisk sett er mer sykemeldte enn menn. (jeg er klar over at dette er et sammensatt problem og emne for en helt egen debatt)
Må likestilling bety at begge parter må gjøre det samme  samtidig? Kan det ikke også bety at man gjør ulike ting, men begge deler er like viktig for at det felles prosjektet som en familie er skal fungere.
I min familie har vi valgt å få seks barn, og det var ikke akkurat mannen min som maste om det! Det er i seg selv en fulltidsjobb. Derfor har vi valgt å organisere det sånn at jeg har hovedansvaret på hjemmebane mens han jobber. Da tjener han ikke penger til seg, men til oss. Mannen min bidrar også mye hjemme når han er her. Dette er en ordning jeg føler meg tilfreds med og som gjør at hverdagen fungerer for alle i familien. Jeg lever ikke i noen cupkakebakende idyll, eller i hollywoodfrue luksus. Dette er min hovedoppgave, en jobb, og den har lange arbeidsdager, men den har også noen fantastiske frynsegoder.
Jeg er ikke motstander av barnehager generelt. De flest av barna mine har benyttet det før de har begynt på skolen.To av dem protesterte stort sett daglig mot å gå dit, men da jeg hentet demhadde de oftest hatt det greit. den ene av disse er jeg fortsatt i tvil om det var riktig å tvinge. Den femåringen jeg har nå stortrives med det, og er av og til litt sur når han har fri, men samtidig sier han "du kommer for seint", eller "jeg har hatt hjemlengsel" hvis jeg henter ham senere enn vanlig. Hvis han skulle gå 10 timer hver dag tror jeg han ikke hadde likt seg like godt.
Kan ikke vi kvinner som ønsker få lov til å nyte de første viktige årene av våre barns liv hvis det er det vi ønsker uten at andre skal se ned på oss for våre valg. Er det ikke valgfriheten som er så viktig? eller gjelder det bare hvis man velger det politisk korrekte.
I mine omgivelser har jeg observert at noen kvinner om prøver å klare alt samtidig både jobb, studier og store familier blir syke rett og slett.  jeg tror at vi må innse at når vi tar et valg velger vi samtidig for en tid bort noe annet. Hvis vi overser dette kan det rett og slett bli for mye. Jeg har valgt å ha en stor familie fordi det har vært min drøm siden jeg var ung. Skal vi ikke følge drømmene våre? eller gjelder det bare de riktige drømmene? Da har jeg for en periode valgt bort en yrkeskarrière.
Om noen år har jeg ikke småbarn lenger. Da kan jeg i likhet med mange andre i samfunnet i dag bytte karrière. Jeg kommer da til å ha omkring 20 år igjen som yrkesaktiv.

Jeg er uhyre glad og stolt over å være kvinne. Jeg er taknemlig for alle de sterke flotte kvinnene jeg kjenner, med eller uten barn, som på ulike måter er eksempel for meg på styrke, mot, omsorg, kjærlighet, tro, arbeidsomhet, kreativitet og visdom.