Å komme seg ut av huset

I det siste har det gått i ett stort sett hele dagen og jeg har blitt litt sliten.I dag kjente jeg at jeg trengte å få komme ut litt uten barn og det var en aktivitet for damene i menigheten som jeg gjerne ville på. Det er vanskelig å få slappet av hjemme når det er en masse ting som trenger å gjøres og en masse behov som skal dekkes.
Heldigvis har jeg noen store barn som gjorde så godt de kunne med å passe på de små. En av dem sov da jeg kom hjem mens de andre i det minste var i hver sin seng og de sovnet fort når jeg fikk slukket lyset og trøstet minstejenta litt. Ryddingen får jeg ta i morgen for nå må jeg prøve å få i alle fall i nærheten av nok søvn.
Tusen takk store barn for at jeg fikk ladet batteriene litt gjennom å snakke med hyggelige damer.

Slekters gang

Da jeg kjørte hjem etter å ha kjørt barna mine til skolen kom jeg til å tenke på min nå avdøde farmor. Hun er et av de snilleste menneskene jeg noen gang har truffet, og jeg har aldri hørt noen si et vondt ord om henne.
Selv som alvorlig dement helt uten språk var hun et elskelig vesen som lyste opp når vi kom på besøk og gjerne nynnet litt hvis det var barn med.Den siste gangen vi besøkte henne er etset inn i hukommelsen. hun satt i stolen sin og nynnet for min nevø som var med. Så så hun inn i øynene mine med sine som var fulle av godhet og kjærlighet selv om hun antakelig vis ikke husket akkurat hvem jeg var lenger. Jeg vokste opp med henne som nærmeste nabo, og hvis mamma ikke var hjemme når vi kom hjem fra skolen fikk vi komme til "Mor" og få ristet brød og sitte i lenestolen hun hadde i et hjørne på kjøkkenet og lese Hjemmet.
Når farfar var på foretningsreise fikk vi av og til overnatte hos henne og hun sang for oss om "vesle Petter" og "Å jeg vet en seter" og min favoritt "Langt inn i skogen ved sjøen den blanke"
Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å pusse noe "sølv" jeg har i skapet mitt. Det er nok bare sølvplett, men jeg er glad i de tingene for de kommer fra Mors hjem. Det ene er en bolle med hennes foreldres initialer og etternavn samt bryllupsdato inngravert. Det var nok en bryllupsgave til dem.
Min oldemor fikk jeg aldri møte, men oldefar husker jeg som en slank litt senete gammel mann med hvitt hår som røkte pipe og likte å synge.
Før jeg begynte på skolen fikk jeg av og til være med Mor dit når hun skulle vaske for ham. Da tok vi buss fra Rutebilstasjonen i Drammen til Sande. Jeg husker at han hadde en stor dukke med ordentlig hår som satt til pynt på et stort mørkt treskap i stuen hans. han bodde hjemme til han var over 90 år, men så fikk han slag og kom på pleiehjem.Da levde han bare noen år til.

En av vasene jeg pusset har også sentimental verdi for meg. Det var en gave fra Drammen byorkester til min farfar på hans 50 års dag. Min farfar spilte cello, og to ganger var min kusine og jeg på kammermusikk kurs sammen med ham på Lillehammer. Den siste gangen var bare en måneds tid før han gikk bort litt brått og uventet. Dette er kjære minner. Jeg har også selv fått anledning til å spille i "byorkesteret" da jeg bodde i Drammen for noen år siden.

Jeg begynte å tenke på andre slektninger jeg har, både de jeg har møtt og de jeg bare har hørt historier om og sett på bilder, og tenkte over egenskaper jeg har arvet etter dem.
Musikalitet har jeg fått fra en oldemor som spilte og underviste i piano og fiolin. Min fars familie er nattugler som meg og min sparsommelighet har jeg etter en annen oldemor. Blandt annet så har min mor fortalt at hun fikk tilsendt nydelige nattkjoler fra sin søster som hadde emigrert til Amerika. Disse la hun i en skuff for å bruke hvis hun kom på sykehus. det var jo en god tanke, men hun kom aldri på sykehus og fikk aldri brukt dem. det er en tankevekkende historie synes jeg.
mamma fortalte også om sin andre bestemor en driftig dame som vistnok var ekspert på å få det til å vokse og gro og som ofte ble bedt om å binde kranser til begravelser av blomster fra hagen sin. hun var så glad i å bade i sjøen, men hun ble dårlig til bens og kunne ikke komme seg ut i vannet. Da fylte mannen hennes en stor jettegryte med vann og bar henne dit så hun fikk bade. Det er ekte kjærlighet!
Jeg liker å høre historier om disse menneskene.da jeg var liten pleide jeg å komme inn i mormors seng om morgenen og be henne fortelle om da hun var liten. Det gjør at de ikke bare blir navn på mitt familietre men mennesker som levet, elsket, arbeidet og kjempet. Jeg er glad for at noen har gjort dem levende for meg gjennom å dele sine minner.

Når roen senker seg

I kveld ble. det en god avslutning på dagen. Jeg klarte å begynne leggingen i tide slik at jeg fikk minstejenta til å sove før jeg tok småguttene opp. Så hadde vi deres lesetid inne i min seng mens jeg satt mellom dem og så fikk de begge lov å sovne der. Etterpå må jeg bære en av dem inn i sin egen seng så jeg kan få plass.
Alt dette medførte at klokken ni var det stort sett stille i huset og jeg kunne sette meg og lese litt i en bok før jeg tok den vanlige rydderunden for kvelden. Det er godt å få kjenne at roen senker seg etter en hektisk dag.Jeg trenger slike pusterom av og til.Leggetid er så ofte masete og konfliktfylt at det er en ekstra stor glede når det går harmonisk for seg.

Et komplimang

Et av frynsegodene når man har barn er at man får mange mer eller mindre fortjente komplimanger. man får selvfølgelig en del "Jeg hater deg!" og "Du er så dum!" også, men det gjelder å ta dem for det de er, nemlig noe sagt i affekt, i stundens hete. Det går oftest fort over igjen.
Dagens høydepunkt var følgende komplimang fra min søte treåring, gitt mens hun holdt en hånd på hvert av mine kinn:"Du ej så vakkej som meg!" Det gleder mammahjertet.

En telefonsamtale

Den følelsen når du hører telefonen ringe og ser på nummeret at det er den du aller helst vil snakke med! mannen min er borte på jobb for tiden, og jeg savner ham veldig. Derfor blir jeg så glad når han ringer hjem bare for å si at han savner meg også.
Når vi snakker i telefonen er han liksom her en liten stund.Han får del i våre små og store hendelser, gleder og bekymringer. Tenk at vi har teknologi som gjør at vi kan snakke med hverandre uansett hvor langt unna hverandre vi er.
Her om dagen var det en som spurte meg hvordan det gikk å være alene. Jeg svarte at det går jo bra, men det er kjedelig for jeg savner ham sånn. "Du er jo heldig som har et sånt forhold at du savner ham når han er borte" svarte hun, og det er jeg. det er en av de tingene jeg setter mest pris på i livet mitt.

En innskytelse

I går kom det en mann på døra med en lapp om at han samlet inn penger til flomofre i Romania. jeg er litt skeptisk til slike private innsamlingsaksjoner så jeg ga ham ingenting, men jeg fikk så dårlig samvittighet etterpå for han hadde så triste øyne. Jeg tenkte på skriftsteder om at man ikke skal vise bort tiggeren.
I dag fulgte jeg en innskytelse. det er jeg vanligvis ikke så flink til å gjøre og så angrer jeg etterpå at jeg ikke gjorde det. Jeg kjørte forbi en dame jeg kjenner. Jeg følte at jeg burde spørre om hun trengte å kjøre noe sted, så jeg snudde og kjørte en runde slik at jeg kom forbi henne igjen. Det viste seg at hun ikke trengte hjelp i dag, men hun trenger hjelp til noe i morgen. Det er alltid godt å kunne få være til hjelp for noen.

Jeg fant denne fine sangen som handler om å ville bli mer lik Jesus på You tube.

Gleden over å skrive

 Jeg liker å skrive. Jeg elsket å skrive stil på skolen og var en ivrig dagbokskriver gjennom hele oppveksten. jeg hadde flere brevvenner som jeg komuniserte regelmessig med både i inn og utland.
Jeg liker å formulere meg skriftlig på tross av at rettskrivning aldri har vært min sterke side. Min svensklærer på gymnaset skrev alltid etter mine stiler "använd ordlista". Problemet var at jeg ikke visste hvilke ord jeg ikke kunne stave og jeg kunne jo ikke slå opp alle ord i ordlisten. Det var det jo ikke tid til. Et annet problem var at jeg ikke så skrivefeilene når jeg leste gjennom. jeg la ikke merke til at det manglet en bokstav i slutten av et ord for eksempel for jeg visste jo hva som sto der.
Mannen min sier at han kan se på et ord når det er feilstavet. Jeg ser liksom ikke ordene, jeg oppfatter bare meningen av dem.
Nå finnes det jo teknologi som kan hjelpe oss som ikke er så gode på staving når vi bruker datamaskinen som skriveverktøy. jeg liker alle mulighetene vi har til å forandre, flytte rundt og omformulere når vi skriver digitalt, men jeg er også veldig glad i penn og papir.
For meg gjør det å skrive noe ned at det blir mer håndgriperlig. Det hjelper meg også til å reflektere over ting og til å se ting klarere. Jeg liker å lage en plan for dagen og skrive den ned slik at jeg vet at i alle fall de viktige tingene blir gjort.
 Akkurat nå har jeg to skriveprosjekter som gleder meg. Det ene er at jeg har begynt å skrive dagbok daglig igjen etter å ha vært mer sporadisk i mange år.
det hjelper meg til å reflektere bedre over hva som skjer i livet mitt akkurat nå og forhåpentlig vis også å finne løsninger på utfordringer som dukker opp.
Det andre lille prosjektet jeg driver med er en liten rød skrivebok som jeg bruker når jeg leser Mormons bok. jeg leser et kapittel med fargeblyant klar til å streke under viktie eller interessante ting. Så skriver jeg ned mine tanker, følelser og refleksjoner rundt det jeg leser. Det blir en slags "Lindas kommentarer til  Mormons bok". Jeg har allerede lagt merke til en hel del ting som jeg ikke har lagt merke til før til tross for at jeg har lest boken mange ganger.
Det er så spennende å oppdage nye ting. Her om dagen bet jeg meg for eksempel merke i dette nydelige ønsket fra en far til en sønn i 1.Nephi 2:9  "...alltid i bevegelse mot kilden til all rettferdighet"
For det første er det vakkert formulert og for det andre minner det meg på å ikke stagnere men hele tiden prøve å bevege meg i riktig retning.
Eller dette fra kapittel 6 i samme bok. Nephi forklarer at han ikke kan skrive alt som hendte med hans familie "..da jeg trenger plassen til å skrive det som er av Gud"
Det minner meg om at jeg må rydde plass i livet mitt til det som er av Gud.
Jeg er jommen glad jeg har vokst opp i en del av verden er alle får lære seg å lese og skrive.