Fred over jorden

"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden , i mennesker Guds velbehag" synger englene i juleevangeliet. "Fred over jorden, menneske fryd deg oss er en evig frelser født" Avslutter vi deilig er jorden. Jeg elsker å stå i en fullsatt kirke og synge den av full hals. Det føles nesten som å være i englekoret.

Bragte Jesus fred til jorden? Bringer han fred til jorden i dag? Etter et raskt blikk på nyhetene kan det være fristende å si Nei! Jorden er ikke et veldig fredelig sted. Det er kriger, opptøyer, vold og overgrep. Med seks barn i huset er det ikke så fredlig bestandig. Hvorfor er det så vanskelig?

Noe av det vakreste jeg vet å lese i bibelen er de siste kapitlene i Johannes evangelium . Her får vi en inngående beskrivelse av hva Jesus snakket med sine disipler om før han skulle korsfestes. Han prøvde å forberede dem på hva som skal skje og å trøste dem. Blandt annet sier han: " Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir gir jeg dere. La ikke deres hjerter forferdes, frykt ikke!"

(Johannes 14: 27)

Hvordan kunne han snakke om fred i en sådan stund? hva betyr det å ha fred egentlig?

Hvordan kan det bli fred på jorden? Hvorfor sang englene det i forbindelse med Jesu fødsel?

Jeg har tenkt en hel del over dette den siste måneden og vil gjerne dele noen av mine tanker med dere lesere. Vi har jo fred på ulike nivåer. Når vi hører "Fred over jorden" tenker vi kanskje først og fremst på fravær av væpnede konflikter på et globalt plan. Menneskene på Jesu tisd ventet seg også en politisk leder som skulle fri dem fra sine undertrykkere. Men Jesus var ikke det. Hans fred og hans befrielse var mer på et individuelt personlig plan. Han berørte individuelle liv, lindret fysiske plager, men ga også tilgivelse til mennesker som slet med skyld og anger. Han lærte oss ved ord og eksempel hvordan vi skulle fri oss fra de følelsene som så naturlig kommer til oss som grådighet, egoisme, hevngjerrighet og selvgodhet og i stedet bli fylt av hans kjærlighet. Vi burde være barmhjertige, gavmilde, tilgivende og fjerne bjelken fra vårt eget øye før vi prøver å forandre andre.

Jeg vet at mange mennesker deler disse verdien og prøver å etterleve dem uten å tro på Gud i det hele tatt, eller de tror på en helt annen Gud eller på en helt annen måte enn jeg gjør og det er veldig bra. 

Men jeg kan jo best beskrive hvordan jeg opplever det i mitt personlige liv, og der spiller min tro en sentral rolle. For meg personlig er min tro en kilde til fred. Av natur er jeg en som lett bekymrer meg.De gangene jeg klarer å stole på Gud og legge livet i hans hender føler jeg fred selv om ikke alt rundt meg er ideelt. 

Jeg har tro på at jeg gjennom bønn kan få hjelp til å leve bedre enn jeg klarer av meg selv. Jeg tror at bønn kan hjelpe oss å tilgi. Jeg har tro på at jeg kan få tilgivelse de gangene jeg kommer til kort. Jeg tror at Jesus kom for å forsone oss med Gud, og det gir en indre fred. 

Jeg tror at fred på jorden bare er mulig hvis freden kommer innenfra hver og en av oss. Ettersom Gud har gitt oss fri vilje er det bare gjennom å forandre oss innenfra slik at vi selv ønsker å leve på en annen mer kjærlig og fredlig måte at han kan forandre verden. Slik kan Jesus med sitt budskap, sitt eksempel og sitt soneoffer bringe fred til jorden. Slik kan mennesket bli til Guds velbehag. jeg synes det er et fantastisk budskap de kom med.

Mitt ønske for det nye året er at jeg skal ta meg mer tid til å fylles med fred og kjærlighet slik at jeg kan utstråle det til mine omgivelser og spesielt til mine egne barn som ikke alltid lever i fred med hverandre.

Jeg ønsker dere et riktig fredfylt nytt år!

Pakkelapper

Nå er juleforberedelsene i slutt fasen. Jeg har bare en kake igjen å bake. De fleste gavene er innkjøpt. Det som skal sendes er sendt. Jeg har noe inpakning igjen. I dag koste jeg meg med å lafe pakkelapper. Det er moro for de er så små og det går fort. dessuten kan man få brukt opp rester etter annet julepusleri.

(Glansbildene er kjøpt på Nille. Den røde pappen er fra Staples. Hjertene er laget av Bazils "Dotted sviss") 

Små førjulsgleder

Førjulstiden er alltid litt hektisk, men på en koselig måte. Den er full av forventning og forberedelser og tanker om å glede ander. Jeg har kost meg med ulike prosjekter som har gjort at jeg ikke har fått så mye tid til å skrive. Først skulle jo advent forberedes. Noen av barna hadde valgt ferdige kalendere. Det var enkelt og de ble fornøyde.
men en ville gjerne ha pakkekalender så da laget jeg det til henne. Eldstejenta fikk en eske med 24 små 70% sjokolader. de ble pyntet med nummer og så skrev jeg henvisning til et vers i skriften på hver for å gi henne en liten oppmuntring hver dag. jeg pyntet esken også. Dette var en veldig koselig ting å gjøre.
Så har jeg holdt på med et par gaveprosjekter, som jeg ikke skal avsløre nå før jul, men som jeg har gledet meg over å holde på med.
Jeg har fått bakt litt med barna, pyntet pepperkakehus og hjulpet et par av dem med å lage gaver.
jeg har gledet meg over at vi har bitte litt snø som høyer julestemningen betraktelig.
På søndag spilte jeg den siste julekonserten og det var ekstra koselig at mamma og pappa kunne komme og høre på. jeg gledet meg også over at noen av barna mine valgte å høre konserten via internett.
jeg gleder meg over at den eldste datteren min kommer hjem og deler musikkopplevelser hun har hatt på skolen med meg.
Jeg gleder meg hver gang barna mine har venner på besøk.
Jeg gleder meg over alle utelys som er tent i hagene rundt om kring som lyser opp i vintermørket.
jeg har gledet meg over å ta frem en del av julepynten og få litt forandring i stuen igjen.
I dag gledet jeg meg over at datteren min satte inn og tok ut brødene som skulle bakes mens jeg måtte på et møte, og dessuten ryddet på kjøkkenet så det ikke var helt kaotisk da jeg kom hjem igjen.
Nå gleder jeg meg mest av alt til i morgen for da blir familien vår komplett igjen for en stund.

Julemarked

I dag var et julemarked på barnas skole. jeg husker med gru første gangen vi skulle være med på det. jeg skulle ha med hjemmelaget riskrem og hjemmebakte julekaker. I min optimisme bestemte jeg meg for berlinerkranser. De skulle legges i glass med stoff på toppen. Det skulle jeg rekke samtidig som jeg skulle lage riskrem. Det ble ikke en hyggelig dag. berlinerkranser tar VELDIG lang tid å bake. Ettersom tiden ble knappere skulle jeg gjøre noe annet samtidig som jeg pisket kremen og vips var den blitt smør. mannen måtte ut etter mer fløte til ny krem. Når alt endelig var blandet i bollen veltet den og en god del av riskremen havnet på mitt kjøkkengulv.Jeg kan le av det nå når jeg forteller om det, men den gangen gråt jeg da vi endelig kunne stable oss inn i bilen.
I dag gikk det mye bedre. Dette er mitt fjerde julemarked. Jeg har lært å lage riskrem.At jeg kokte litt for mye grøt gjør ikke noe. Den kan vi spise i morgen. Jeg har også lært at jeg ikke skal bake samme dagen som julemarkedet skal være. Jeg baker ikke berlinerkranser, men noe enklere som for eksempel serinakaker. Det koste vi oss med å bake i går kveld. Jeg rullet og 6 åringen trykket med gaffel.
I dag var det bare å pakke dem i celofan og knyte på en sløyfe.
 Grøten kokte jeg tidlig i dag morges og satte til å kjølne ute. Så var det ikke noe annet jeg skulle passe på mens kremen ble pisket. Jeg kom meg avgårde uten å ha skreket til noen, mistet noe i gulvet eller hatt lyst til å gråte. jeg gledet meg faktisk til å skulle spise god vegetarmat, la barna bruke småpenger på lykkehjul og andre små ting., og snakke med kjentfolk. Da jeg gikk inn  på skolen følte jeg at nå er dette en trygg arena der jeg føler tilhørighet.
Det ble akkurat så hyggelig som jeg hadde håpet. Maten var god, jeg fikk snakket med hyggelige mennesker, barna vant småting på lykkehjulet. Noen ble ansiktsmalt. De store koste seg sammen med vennene sine.
Som prikken over i-en vant den ene sønnen min en stor fruktkurv. Nå har vi frukt hele uken.

Jul i toner fra orkesterplass

I helgen var de første av årets jul i toner konserter. Det var generalprøve på lørdag og to konserter på søndag. jeg bekymret meg litt på forhånd for at leppene ikke skulle orke å spille så mye av gangen, men det gikk bedre enn fryktet.
jeg hadde rett og slett en veldig fin opplevelse. Etter generalprøven glede jeg meg til å spille konsert.
Det var så fint å sitte der midt inne i musikken og være en del av den. Å klare å uttrykke det jeg ville med mitt instrument og glede andre mennesker. Jeg husket plutselig hvorfor jeg ønsket å studere musikk en gang i tiden. Jeg glemmer det av og til.
Hyggelige mennesker spilte jeg sammen med også og det gjorde det enda bedre.
På generalprøven måtte jeg tørke tårer under Alnæs julemotett (som jeg skrev om her ). Under konserten passet jeg på å ikke kjenne etter for mye fordi jeg rett etterpå skulle spille "Ave Maria "av Shubert.  Jeg hadde valgt å spille uten noter ogmed lukkede øyne.Jeg følte at det gjorde at jeg var mer fokusert og inne i min egen boble mens jeg spilte, og  ar jeg kunne uttrykke mer gjennom musikken. Min andre store oppgave under kvelden var et solovers på Niel Bakers nykomponerte sang "det var en gång för lenge sen." han har laget en nydelig melodi til en tekst av Gunnel Hedberg som handler om de vise menn som følger stjernen.Begge to er mennesker jeg kjenner fra min tid i Göteborg. Det var en sann glede å få lov til å spille den melodien.
Det var et gjestekor på konserten også, Mannskoret Barden. Det var et kor bestående av godt voksne herrer, og låt omtrent som slike kor pleier å låte, men de berørte likevel. Jeg satt slik til at jeg så rett på et par av dem og de var dypt konsentrert og gjorde sitt aller beste det er jeg sikker på.

Solist under konserten var Veslemøy flüge Berg, sopran fra Bergen. Hun har en stor og vakker stemme, men det viktigste var at hun sang med hjertet. Jeg likte aller best hennes inderlige tolkning av Carolas "Himlen i min famn". 

Ettersom jeg var litt bekymret på forhånd hadde jeg selvfølgelig bett om hjelp til å kunne yte mitt aller beste, og jeg følte at jeg ble bønnhørt. Jeg tror det var slik med mange av oss som var med.

Det var gledelig å høre at jeg hadde berørt noen i publikum også. Det var ekstra hyggelig å få positive tilbakemeldinger fra mennesker jeg ikke kjenner, for de sa det jo ikke bare for å være snille.

Det var så mange ting å glede seg over denne kvelden og jeg var rett og slett litt "konsert høy" da jeg kom hjem. Heldig vis var den eldste datteren min oppe så jeg hadde noen å snakke om konserten med.

Nå skal jeg prøve å holde spilleformen oppe slik at neste søndags konsert på Romeriket blir en like positiv opplevelse.

Adrakonsert

I kveld var barna mine med på et syngespill på skolen som tok for seg historiene til en del mennesker i utviklingsland som hadde fått hjelp av adventistenes hjelpeorganisasjon Adra. Dette er et prosjekt barna har jobbet lenge med og de har hatt fokus på hvor godt de har det her i Norge sammenlignet med andre land. Jeg synes dette er et fint fokus å ha nå i tiden før jul, og ekstra fint passet det at konserten var på amerikanernes "thanksgiving" selve taknemlighetsdagen.
Det var flere sterke historier. Størst inntrykk gjorde en fra Afrika om en jente som ble funnet som helt nyfødt spebarn og tatt med til et barnehjem. Vi fikk vite at denne jenta i dag er ungdom og går på videregående skole.
Jeg gledet meg over budskapet, og jeg gledet meg over at alle mine fire grunnskolebarn deltok uten noe som helst bråk på forhånd. Det har ikke alltid vært en selvfølge på skoleforestillinger.
Etterpå sa en dame fra Adra noen ord, og hun nevnete en undersøkelse gjort i flere vestlige land som viste at unge mennesker ble stadig mer egoistiske. Det tror jeg nok stemmer, men en kveld som denne kan i alle fall være en liten motvekt. Vi må huske på at vi er ufattelig priviligerte og at vi har et ansvar for andre mennesker som ikke er så heldige. Jeg snakket om noe av det samme med en dame på åpen barnehage i dag. At vi er heldige som bor i Norge, spesielt som kvinner.Vi har rett til utdanning, kan få jobb hvis vi ønsker det, har stemmerett, kan bruke samme sykehus som menn, får kvalifisert hjelp under svangerskap og fødsel for å nevne noen av de tingene som ikke er selvfølgelig for kvinner mange steder i verden. Ikke må vi bruke timesvis hver dag på å samle ved og vann heller. Jeg føler meg så priviligert.
Til slutt leste rektor en vakker velsignelse over oss. Den måtte jeg få skrevet ned så jeg kunne dele den med dere:

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare håpet i deg 

La tvilen vike.

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare lyset i deg

La mørket vike

Må Gud omslutte deg på alle sider

Bevare freden i deg

La frykten vike.

Mine tre kjoler

I går deltok jeg på et arrangement for "Unge kvinner" som er Jesu Kristi kirkes ungdomsorganisasjon for jenter. Jeg var blitt bedt om å fortelle om tre kjoler som representerte viktige hendelser i mitt liv.
jeg valgte tre kjoler som alle hadde noe med templet å gjøre på ulike måter. Som jeg skrev i dette innlegget er templet veldig spesielt for meg. Det er et sted der jeg har inngått pakter med Gud og det er en viktig del av mitt liv. Det er også et sted der jeg henter styrke og inspirasjon. Det er nok derfor jeg valgte livshendelser som er knyttet til templet.
Min første kjole var en barnebunad. Den hadde jeg på meg den dagen jeg ble beseglet til mine foreldre i London tempel sommeren 1973. For meg har det vært veldig betydningsfult i oppveksten å vite at vi er knyttet sammen som en familie. Spesielt fordi jeg har en lillebror som bare fikk være her på jorden i noen timer.
den andre kjolen jeg hadde med var en liten hvit babykjole. Da jeg var nesten 22 år gammel skulle jeg endelig få lov å reise til templet å inngå de spesielle pakter som til sammen kalles tempelbegavelse. Det hadde jeg sett frem til i flere år. Jeg hadde vært hos foreldrene mine i Göteborg på ferie og vi skulle sammen kjøre til Stockholm. med oss på turen hadde vi vårt 2 måneder gamle fosterbarn. Da vi kom til Norköping, omtrent en time unna målet, stoppet vi for å stelle babyen bare for å oppdage at allehennes klær var blitt igjen  Göteborg. Hva skulle vi gjøre nå. Skulle vi snu. Det ville bli knapt om tid og jeg skulle møte i templet tidlig neste morgen. Mine kjære foreldre bestemte seg til å heller gå inn i et stort varehus og kjøpe det de trengte til de dagene vi skulle være borte. Det var da de kjøpte denne lille hvite kjolen til henne. Vi kom oss trygt til Stockholm og jeg fikk den opplevelsen jeg hadde lengtet etter.
Siden har mine tre små jenter brukt den kjolen da de ble barnevelsignet i kirken.
Den siste kjolen var selveste brudekjolen. Det å velge en mann å dele livet med er kanskje det viktigste valget man tar. det kan være både vanskelig og kanskje litt skremmende for noen, men for meg personlig var det en åndelig prosess (i tillegg til at jeg var forelsket ) Jeg ba mye om saken og jeg husker spesielt kvelden før vi skulle gifte oss lå jeg i sengen og spurte Gud om det jeg var i ferd med å gjøre var riktig, og jeg fikk en bekreftende følelse på at det var det. i ettertid kan jeg med hånden på hjertet si at dette har vært mitt viktigste og beste valg. Det at vi er beseglet til hverandre for tid og all evighet har gjort at vi har et felles fokus og mål som har gitt et åndelig felleskap i tillegg til det felleskapet som det gir å ha en familie sammen.
(Jeg har skrevet mer om mine tanker rundt ekteskapet her og mer skryt av mannen min her)
Det var tre andre kvinner som også fortalte om sine kjoler og det er spennende å høre om andre kvinners liv og tanker.
jentene gjorde en hobbyaktivitet, og mens de øvet p en sang hadde vi mammaer et fint foreldremøte der vi ble oppmuntret til å være gode rollemodeller for jentene våre. Til slutt var det et møte der noen av de unge jentene delte av sine erfaringer med å jobbe med et program som heter personlig fremgang og som er et redskap jentene kan bruke for å utvikle seg på ulike områder i livet. Vi mødre er også oppfordret til å delta i programmet, og det er veldig givende.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på denne dagen sammen med to av jentene mine. På veien hjem fikk jeg også anledning til en lang og god samtale med en av dem. Det er ikke så ofte de har tid til å sitte ned og snakke lenge med mammaen sin.
Her er bilder av mine tre kjoler. Det første er tatt utenfor London Tempel 1973. det andre er min yngste datter i den lille hvite kjolen og det siste er min mann og meg på vår bryllupsdag 1995.