Som jeg nevnte i forrige post var jeg på skolegudstjeneste i frelsesarméen i dag. I går var jeg på skolegudstjeneste i adventistkirken. I tillegg har jeg vært på møter i min egen menighet både i går og i dag fordi vi har en årlig global konferanse som blir sattelittoverført til vårt møtelokale.
Begge skolegudstjenestene handlet om tro som var månedens verdi på skolen forrige måned. De yngste barna som hadde gudstjeneste i går presenterte fortellingen om enken i Sarepta, hun som fikk et løfte av proveten Elias løfte om at melkrukken hennes ikke skulle bli tom før hungersnøden var over om hun ville bruke litt av det siste melet hun hadde for å gi ham brød. Hun stolte på hans løfte, og fikk den lovede velsignelsen.
Rektor holdt en fin tale der han snakket om at å tro er nettopp å stole på,. På engelsk finnes to ulike ord for tro nemlig belive og Faith. Faith har nettopp denne betydningen av personlig tillit.
Senere på kvelden da jeg hadde lagt meg tenkte jeg på disse ordene, og plutselig slo ordet Faithfull meg, det som vi på norsk kaller trofast, altså fast i troen kaller engelskmennene for "full av tro" Og er det ikke slik det er med oss. Det er når vi er fulle av tro og tillit til Gud at vi får kraft til å holde fast ved det vi mener er sant og rett.
Denne helgen har vært full av trosfremmende opplevelser. I tillegg til skolegudstjenestene vil jeg spesielt trekke frem kvinnemøtet på vår konferanse. jeg følte et så sterkt felleskap med kvinner i alle aldre som var samlet rundt om i verden.
Jeg vil sitere min sønn som sa følgende på gudstjenesten i dag om hva han tror på "Jeg er glad for at Jesus ville komme til jorden selv om han visste at han skulle dø. Jeg føler meg trygg når jeg har en tro"
Viser innlegg med etiketten tro. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tro. Vis alle innlegg
søndag 6. april 2014
mandag 1. april 2013
Balliaden 2013
I begynnelsen av påskeferien hadde jeg anledning til å for tredje år på rad være sammen med ungdommer fra menigheten på ungdomsarrangemanget som kalles Balliaden. Jeg hadde ansvaret for fem jenter, og det var veldig hyggelig. Jeg gledet meg over å se på sønnen min spille fotball, jeg gledet meg over å se datteren min ha det gøy med vennene sine,jeg gledet meg over å møte egne venner som jeg ikke har snakket med på en stund, men først og fremst gledet jeg meg over å observere noen av disse flotte ungdommene.
Jeg ble imponert over hvordan den beste på basketlaget passet på at alle fikk spille og var oppmuntrende mot dem. Jeg ble også imponert over en av jentene jeg hadde ansvaret for som hjelp de andre med å krølle og sette opp håret. Hun er en jente som alltid stiller opp og hjelper andre og alltid har oppmuntrende ord å si.. Jeg gledet meg også over å høre noen av disse ungdommene uttrykke sine tanker og erfaringer rundt sine liv med ulike utfordringer og hvordan deres tro er en styrke for dem til å håndtere det. Jeg er glad for at jeg fikk denne anledningen til å være sammen med dem og se hvor flotte de er.
Jeg ble imponert over hvordan den beste på basketlaget passet på at alle fikk spille og var oppmuntrende mot dem. Jeg ble også imponert over en av jentene jeg hadde ansvaret for som hjelp de andre med å krølle og sette opp håret. Hun er en jente som alltid stiller opp og hjelper andre og alltid har oppmuntrende ord å si.. Jeg gledet meg også over å høre noen av disse ungdommene uttrykke sine tanker og erfaringer rundt sine liv med ulike utfordringer og hvordan deres tro er en styrke for dem til å håndtere det. Jeg er glad for at jeg fikk denne anledningen til å være sammen med dem og se hvor flotte de er.
søndag 30. desember 2012
Fred over jorden
"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden , i mennesker Guds velbehag" synger englene i juleevangeliet. "Fred over jorden, menneske fryd deg oss er en evig frelser født" Avslutter vi deilig er jorden. Jeg elsker å stå i en fullsatt kirke og synge den av full hals. Det føles nesten som å være i englekoret.
Bragte Jesus fred til jorden? Bringer han fred til jorden i dag? Etter et raskt blikk på nyhetene kan det være fristende å si Nei! Jorden er ikke et veldig fredelig sted. Det er kriger, opptøyer, vold og overgrep. Med seks barn i huset er det ikke så fredlig bestandig. Hvorfor er det så vanskelig?
Noe av det vakreste jeg vet å lese i bibelen er de siste kapitlene i Johannes evangelium . Her får vi en inngående beskrivelse av hva Jesus snakket med sine disipler om før han skulle korsfestes. Han prøvde å forberede dem på hva som skal skje og å trøste dem. Blandt annet sier han: " Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir gir jeg dere. La ikke deres hjerter forferdes, frykt ikke!"
(Johannes 14: 27)
Hvordan kunne han snakke om fred i en sådan stund? hva betyr det å ha fred egentlig?
Hvordan kan det bli fred på jorden? Hvorfor sang englene det i forbindelse med Jesu fødsel?
Jeg har tenkt en hel del over dette den siste måneden og vil gjerne dele noen av mine tanker med dere lesere. Vi har jo fred på ulike nivåer. Når vi hører "Fred over jorden" tenker vi kanskje først og fremst på fravær av væpnede konflikter på et globalt plan. Menneskene på Jesu tisd ventet seg også en politisk leder som skulle fri dem fra sine undertrykkere. Men Jesus var ikke det. Hans fred og hans befrielse var mer på et individuelt personlig plan. Han berørte individuelle liv, lindret fysiske plager, men ga også tilgivelse til mennesker som slet med skyld og anger. Han lærte oss ved ord og eksempel hvordan vi skulle fri oss fra de følelsene som så naturlig kommer til oss som grådighet, egoisme, hevngjerrighet og selvgodhet og i stedet bli fylt av hans kjærlighet. Vi burde være barmhjertige, gavmilde, tilgivende og fjerne bjelken fra vårt eget øye før vi prøver å forandre andre.
Jeg vet at mange mennesker deler disse verdien og prøver å etterleve dem uten å tro på Gud i det hele tatt, eller de tror på en helt annen Gud eller på en helt annen måte enn jeg gjør og det er veldig bra.
Men jeg kan jo best beskrive hvordan jeg opplever det i mitt personlige liv, og der spiller min tro en sentral rolle. For meg personlig er min tro en kilde til fred. Av natur er jeg en som lett bekymrer meg.De gangene jeg klarer å stole på Gud og legge livet i hans hender føler jeg fred selv om ikke alt rundt meg er ideelt.
Jeg har tro på at jeg gjennom bønn kan få hjelp til å leve bedre enn jeg klarer av meg selv. Jeg tror at bønn kan hjelpe oss å tilgi. Jeg har tro på at jeg kan få tilgivelse de gangene jeg kommer til kort. Jeg tror at Jesus kom for å forsone oss med Gud, og det gir en indre fred.
Jeg tror at fred på jorden bare er mulig hvis freden kommer innenfra hver og en av oss. Ettersom Gud har gitt oss fri vilje er det bare gjennom å forandre oss innenfra slik at vi selv ønsker å leve på en annen mer kjærlig og fredlig måte at han kan forandre verden. Slik kan Jesus med sitt budskap, sitt eksempel og sitt soneoffer bringe fred til jorden. Slik kan mennesket bli til Guds velbehag. jeg synes det er et fantastisk budskap de kom med.
Mitt ønske for det nye året er at jeg skal ta meg mer tid til å fylles med fred og kjærlighet slik at jeg kan utstråle det til mine omgivelser og spesielt til mine egne barn som ikke alltid lever i fred med hverandre.
Jeg ønsker dere et riktig fredfylt nytt år!
søndag 23. september 2012
Gleden ved å tjene
Dagens høydepunkt var en tale av en flott dame vi har i menigheten vår. talen handlet om den gleden vi kan oppleve når vi tør å si ja til de ulike oppgavene vi blir betrodd i kirken. Ettersom Jesu Kristi Kirke er en lekmanskirke blir vi av og til kastet inn i oppgaver som vi ikke nødvendigvis føler oss komfortable med, men hvis vi tør å ta det første steget i tro vil vi oppleve å bli velsignet med det vi trenger for å kunne fylle vår oppgave.Hun fortalte om hvordan hun hadde blitt lært fra hun var liten at det var Herren som kalte og at vi burde si ja. Dette hadde hun prøvd å etterleve trass i at hun hadde hatt ulike utfordringer i livet sitt, og det kallet hun hadde følt seg aller mest ukvalifisert til var også det som hadde gitt henne mest utvikling og glede.
Jeg har selv erfart det samme . Et eksempel var da jeg ble kalt til søndagsskolelærer for voksne for noen år siden. Dette var et kall jeg lenge hadde sett på som det verste jeg kunne få. Jeg følte meg komfortabel med å undervise barn for det hadde jeg gjort mye. Jeg hadde også undervist ungdommer i litt ulike aldere, men ikke voksne.
Så en dag ble jeg kalt til å gjøre akkurat det, og selvfølgelig sa jeg ja, men jeg gledet meg vel ikke akkurat til å ta fatt på oppgaven. jeg endte opp med å ha denne oppgaven over ganske lang tid og i to ulike menigheter og det er nok den oppgaven jeg har lært mest av og etter hvert elsket jeg det.
Akkurat nå jobber jeg med barn igjen og det er en glede. Ikke minst er jeg blitt veldig glad i de menneskene jeg jobber sammen med. Det har gitt meg vennskap som jeg kanskje ikke hadde fått ellers.
Jeg har selv erfart det samme . Et eksempel var da jeg ble kalt til søndagsskolelærer for voksne for noen år siden. Dette var et kall jeg lenge hadde sett på som det verste jeg kunne få. Jeg følte meg komfortabel med å undervise barn for det hadde jeg gjort mye. Jeg hadde også undervist ungdommer i litt ulike aldere, men ikke voksne.
Så en dag ble jeg kalt til å gjøre akkurat det, og selvfølgelig sa jeg ja, men jeg gledet meg vel ikke akkurat til å ta fatt på oppgaven. jeg endte opp med å ha denne oppgaven over ganske lang tid og i to ulike menigheter og det er nok den oppgaven jeg har lært mest av og etter hvert elsket jeg det.
Akkurat nå jobber jeg med barn igjen og det er en glede. Ikke minst er jeg blitt veldig glad i de menneskene jeg jobber sammen med. Det har gitt meg vennskap som jeg kanskje ikke hadde fått ellers.
mandag 7. mai 2012
Tanker om tro
Mennesker tror på mange ulike ting. Noen har tro på menneskeheten, noen tror på systemet, noen tror på seg selv, og noen tror på en eller annen form for guddom. Jeg tror at de fleste har behov for å tro på et eller annet for å finne mening og samenheng i tilværelsen. Noe som motiverer oss til å bidra til å prøve å gjøre verden til et bedre sted og oss selv til bedre mennesker.
I det siste har Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, kirkesamfunnet som jeg tilhører, fått en del oppmerksomhet på grunn av at den ene presidentkandidaten i USA, Mitt Romney, tilhører dette trosamfunnet. Mormon moment kaller de det der borte.Mye av oppmerksomheten har vært positiv, men det fremkommer selvfølgelig kritikk, både av læresetninger og ikke minst av hendelser i kirkens historie.det finnes faktisk mennesker som arbeider på heltid med å kritisere dette trossamfunnet. Likevel har jeg på nytt tatt et valg.
Jeg velger å fortsette å tro både på Gud og på den måten å leve og å tilbe Ham på som jeg har lært i kirken. I det jeg virkelig tok dette valget følte jeg en kraft til vekst og utvikling i meg selv og et fornyet ønske om å bli et bedre menneske og å være til hjelp for andre.
I kirken får jeg anledninger til å tjene andre mennesker og ikke minst å tjene sammen med mennesker som jeg ellers kanskje aldri hadde blitt kjent med. På denne måten har jeg fått lære å kjenne og bli oppriktig glad i mange fantastiske mennesker og det har beriket mitt liv veldig. Jeg leste en fantastisk essay om dette skrevet av Eugene England der han forteller om hvordan det å tjene sammen med mennesker som var veldig forskjellige fra ham selv hadde hjulpet ham å lære seg å elske andre. Jeg kjente meg godt igjen i hans opplevelser.
For meg er altså tro noe jeg velger å gjøre. Jeg velger det fordi det gir meg stor glede, trygghet, mening og motivasjon. Det er ikke noe som magiske fjerner alle hindringer og utfordringer i livet, men det er en kraftkilde til å kunne takle dem bedre og se dem i et annet perspektiv.
Hva har du valgt å tro på , og hva betyr det for deg i dagliglivet?
I det siste har Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, kirkesamfunnet som jeg tilhører, fått en del oppmerksomhet på grunn av at den ene presidentkandidaten i USA, Mitt Romney, tilhører dette trosamfunnet. Mormon moment kaller de det der borte.Mye av oppmerksomheten har vært positiv, men det fremkommer selvfølgelig kritikk, både av læresetninger og ikke minst av hendelser i kirkens historie.det finnes faktisk mennesker som arbeider på heltid med å kritisere dette trossamfunnet. Likevel har jeg på nytt tatt et valg.
Jeg velger å fortsette å tro både på Gud og på den måten å leve og å tilbe Ham på som jeg har lært i kirken. I det jeg virkelig tok dette valget følte jeg en kraft til vekst og utvikling i meg selv og et fornyet ønske om å bli et bedre menneske og å være til hjelp for andre.
I kirken får jeg anledninger til å tjene andre mennesker og ikke minst å tjene sammen med mennesker som jeg ellers kanskje aldri hadde blitt kjent med. På denne måten har jeg fått lære å kjenne og bli oppriktig glad i mange fantastiske mennesker og det har beriket mitt liv veldig. Jeg leste en fantastisk essay om dette skrevet av Eugene England der han forteller om hvordan det å tjene sammen med mennesker som var veldig forskjellige fra ham selv hadde hjulpet ham å lære seg å elske andre. Jeg kjente meg godt igjen i hans opplevelser.
For meg er altså tro noe jeg velger å gjøre. Jeg velger det fordi det gir meg stor glede, trygghet, mening og motivasjon. Det er ikke noe som magiske fjerner alle hindringer og utfordringer i livet, men det er en kraftkilde til å kunne takle dem bedre og se dem i et annet perspektiv.
Hva har du valgt å tro på , og hva betyr det for deg i dagliglivet?
søndag 22. april 2012
Norgeskonferanse og en tankevekkende fabel
Denne helgen har medlemmer av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige fra ulike deler av Norge vært samlet til en konferanse i Oslo. Det var en stor glede å se mange mennesker som eg er glad i men som jeg dessverre ikke treffer så ofte.Jeg opplevde at det er stor styrke i felleskap.Det var fantastisk å stå i en stor forsamling og synge salmer med kraft og overbevisning.
I vår kirke snakker vi mye om Den Hellige Ånd. Vi tror at hver og en personlig kan føle en bekreftelse gjennom denne Ånden på at det som blir sagt er sant og riktig.
Denne helgen har jeg følt denne bekreftelse i rikt monn, og det har styrket min tro og gitt meg et større ønske om å sette troen ut i livet.
Slike opplevelser gir meg stor glede.
Jeg vil dele en historie som en av talerene fortalte og som gjorde inntrykk på meg. Jeg fant denne engelske versjonen:
The Devil's Bargain
One day long ago, over the hot sands of a middle Eastern country, a white skylark flew in joyous loops about the sky. As she swooped near the earth, she heard a merchant cry out, “Worms Worms Worms
The skylark circled about the merchant, hungry at the mention of worms, but puzzled as to what the merchant meant Little didthe skylark know that the merchant was the devil. And seeng that the skylark was interested, the devil motioned her nearer. "Come here, my little friend. Come! See the lovely worms I have!"
Cautiously, the skylark landed and cocked her head at the merchant. "Come! Taste the juicy worms! " The skylark became aware that she was, indeed, quite hungry. And these worms looked bigger and tastier than any she had ever dug for herself out of the hardscrabble ground of the desert. The skylark hopped closer and put her beak up close to the worm. "Tvo worms for a feather, my friend. Two worms for one!"
The skylark was unable to resist. And she had, after all, so many feathers. So, with a swift motion, she pulled out a feather-just a small one-from beneath her wing and gave it to the merchant. "Take your pick, my little friend. ..any two, your heart's desire!" And so the skylark quickly snatched up two of the plumpest worms and swallowed her meal with delight. Never before had she tasted such wonderful worms. With a loud chirp, she leapt into the air and resumed her joyful flight.
Day after day the skylark returned. And always the merchant had wonderful worms to offer: black ones and blue ones, red ones and green ones, all fat and shiny and iridescent. But one day, after eating her fill, the skylark leapt again into the air and to her horror, she fell to the ground with a thud. She was unable to fly!
All at once, with a shock, she realized what had happened. From the delicious worms she had grown fatter and fatter; and as she plucked her feathers one by one, first her body, then her tail, and finally her very wings had grown balder and balder.
Horrified, she remembered how, slowly, imperceptibly, day by day, it had been getting harder and harder to fly; and how she had told herself it was no matter; she could always stop before it was too late. Now, suddenly, here she was, trapped on the ground. She looked up and saw the merchant looking at her. Was that a small, sly grin spreading across his face?
In terror, the skylark ran off into the desert. She ran and ran and ran and ran. It took her hours and hours. Never in her entire life had she walked nor run so far. Finally, she came to the softer ground near the desert springs where, before she met the
merchant, she daily had come to dig for herself the small, dusty brown desert worms that could be found around the springs.
The skylark dug and dug in a frenzy. She piled up worm after worm until it was nearly dark. Then, wrapping her catch in a small fallen palm frond, she dragged it off back across the sand to where she saw the merchant, closing up his stall for the night.
The skin around her beak had grown bruised and tender; her small feet were bleeding from the great distances she had been forced to walk. "Oh, merchant! Oh, merchant! Please help me! Please help me! I cannot fly anymore! Oh, dear what shall I do? Please, please, take these worms from me and give me back my feathers!"
The merchant bent down and peered at the terrified skylark. He threw back his head and roared with laughter, a gold tooth , glinting in the red and setting sunlight. "Oh, I'll take those worms all right, my friend. A few weeks in this good soil and they, too, will be fat and green and glistening." He unwrapped the worms and tossed them into a jar of black and humid soil. "But feathers?" He laughed again. "What will you do with feathers? Glue them on with spit?" He wheezed and cackled at his little joke. "Besides my friend," the merchant reached down and grabbed the already plucked and fattened skylark, "that's not my business-'feathers for worms.' Oh no. .." He threw the skylark into a cage, ". ..my business is 'WORMS FOR FEATHERS!"' The merchant slammed the little cage door shut, smiled hungrily at his victim, and with a loud SNAP! of his fingers, he vanished into the desert air.
I vår kirke snakker vi mye om Den Hellige Ånd. Vi tror at hver og en personlig kan føle en bekreftelse gjennom denne Ånden på at det som blir sagt er sant og riktig.
Denne helgen har jeg følt denne bekreftelse i rikt monn, og det har styrket min tro og gitt meg et større ønske om å sette troen ut i livet.
Slike opplevelser gir meg stor glede.
Jeg vil dele en historie som en av talerene fortalte og som gjorde inntrykk på meg. Jeg fant denne engelske versjonen:
The Devil's Bargain
One day long ago, over the hot sands of a middle Eastern country, a white skylark flew in joyous loops about the sky. As she swooped near the earth, she heard a merchant cry out, “
The skylark circled about the merchant, hungry at the mention of worms, but puzzled as to what the merchant meant Little didthe skylark know that the merchant was the devil. And seeng that the skylark was interested, the devil motioned her nearer. "Come here, my little friend. Come! See the lovely worms I have!"
Cautiously, the skylark landed and cocked her head at the merchant. "Come! Taste the juicy worms! " The skylark became aware that she was, indeed, quite hungry. And these worms looked bigger and tastier than any she had ever dug for herself out of the hardscrabble ground of the desert. The skylark hopped closer and put her beak up close to the worm. "Tvo worms for a feather, my friend. Two worms for one!"
The skylark was unable to resist. And she had, after all, so many feathers. So, with a swift motion, she pulled out a feather-just a small one-from beneath her wing and gave it to the merchant. "Take your pick, my little friend. ..any two, your heart's desire!" And so the skylark quickly snatched up two of the plumpest worms and swallowed her meal with delight. Never before had she tasted such wonderful worms. With a loud chirp, she leapt into the air and resumed her joyful flight.
Day after day the skylark returned. And always the merchant had wonderful worms to offer: black ones and blue ones, red ones and green ones, all fat and shiny and iridescent. But one day, after eating her fill, the skylark leapt again into the air and to her horror, she fell to the ground with a thud. She was unable to fly!
All at once, with a shock, she realized what had happened. From the delicious worms she had grown fatter and fatter; and as she plucked her feathers one by one, first her body, then her tail, and finally her very wings had grown balder and balder.
Horrified, she remembered how, slowly, imperceptibly, day by day, it had been getting harder and harder to fly; and how she had told herself it was no matter; she could always stop before it was too late. Now, suddenly, here she was, trapped on the ground. She looked up and saw the merchant looking at her. Was that a small, sly grin spreading across his face?
In terror, the skylark ran off into the desert. She ran and ran and ran and ran. It took her hours and hours. Never in her entire life had she walked nor run so far. Finally, she came to the softer ground near the desert springs where, before she met the
merchant, she daily had come to dig for herself the small, dusty brown desert worms that could be found around the springs.
The skylark dug and dug in a frenzy. She piled up worm after worm until it was nearly dark. Then, wrapping her catch in a small fallen palm frond, she dragged it off back across the sand to where she saw the merchant, closing up his stall for the night.
The skin around her beak had grown bruised and tender; her small feet were bleeding from the great distances she had been forced to walk. "Oh, merchant! Oh, merchant! Please help me! Please help me! I cannot fly anymore! Oh, dear what shall I do? Please, please, take these worms from me and give me back my feathers!"
The merchant bent down and peered at the terrified skylark. He threw back his head and roared with laughter, a gold tooth , glinting in the red and setting sunlight. "Oh, I'll take those worms all right, my friend. A few weeks in this good soil and they, too, will be fat and green and glistening." He unwrapped the worms and tossed them into a jar of black and humid soil. "But feathers?" He laughed again. "What will you do with feathers? Glue them on with spit?" He wheezed and cackled at his little joke. "Besides my friend," the merchant reached down and grabbed the already plucked and fattened skylark, "that's not my business-'feathers for worms.' Oh no. .." He threw the skylark into a cage, ". ..my business is 'WORMS FOR FEATHERS!"' The merchant slammed the little cage door shut, smiled hungrily at his victim, and with a loud SNAP! of his fingers, he vanished into the desert air.
(This fable was written by Dr. Jeffrey Satinover in his book, Homosexuality and the Politics of Truth.)
mandag 16. april 2012
"Kirkens betydning for meg og min familie"
Forrige søndag ble jeg spurt om jeg kunne holde en tale i kirken i går. Det er vanlig at vi medlemmer taler etter tur ettersom vi ikke har en profesjonell prest eller pastor.Det emnet jeg fikk å tale over var "Kirkens betydning for meg og min familie"
Det var et veldig interessant tema å tenke over synes jeg, og jeg kom frem til at det å ha vokst opp som medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige i stor grad har formet mitt liv og den personen jeg har blitt.
Det påvirker også dagliglivet. Jeg velger å bruke tid på å lese bibelen og andre bøker som er hellige for meg, jeg ber både alene og med familien min hver dag, jeg bruker tid på menighetsarbeid,vi har en spesiell familiekveld en gang i uken der vi snakker om ting som er viktige for familien og underviser barne om religion. Jeg prøver å være selektiv med hva jeg ser og hører på slik at jeg ikke fyller sinnet mitt med ting jeg synes er nedbrytende. Jeg velger å kle meg på en måte jeg synes er sømmelig fordi jeg tror at kroppen vår er hellig. Jeg velger å ikke innta vanedannende stoffer som koffein, nikotin og alkohol av samme grunn.
Mange av de tingene jeg setter mest pris på her i livet er et resultat av at jeg er medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige.
Mange av de nærmeste vennene jeg har hatt opp gjennom oppveksten og som jeg har i dag har jeg møtt i kirken. Ettersom kirken er en legmannskirke basert på frivillighet får man stadig vekk nye oppgaver og man blir satt til å samarbeide med mennesker som man i utgangspunktet kanskje ikke kjenner så godt, men som man etter hvert blir veldig glad i.
Mannen min hadde jeg sansynligvis ikke møtt hvis det ikke hadde vært for felles venner i kirken ettersom vi på det tidspunktet bodde i hvert vårt land. Jeg tror også at det at vi har et felles verdigrunnlag har gjort vårt ekteskap lettere. Mange av våre samtaler handler om ting vi tror på. Det at vi har valgt å gifte oss å templet og lovet innfor Gud at vi skal holde sammen i all evighet gjør også løftene mer høytidlige for meg.
Det er ikke sikkert jeg hadde valgt å få seks barn hvis jeg ikke hadde vokst opp i et miljø der det var helt normalt.
Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt et like nært og personlig forhold til Gud hvis jeg ikke hadde blitt oppdratt på en måte der religion var en del av hverdagen. Gud hadde jo ikke vært mindre glad i meg, men jeg hadde kanskje ikke visst like mye om Ham.
Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp med foreldre som var modige og åpne nok til å invitere misjonærene som ringte på døren deres inn, og lot seg døpe da jeg var 1 år. Det gjorde at jeg fikk en oppvekst der det kristne budskapet var en naturlig del av livet. Jeg håper at barna mine en dag vil føle det samme.
Det var et veldig interessant tema å tenke over synes jeg, og jeg kom frem til at det å ha vokst opp som medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige i stor grad har formet mitt liv og den personen jeg har blitt.
Det påvirker også dagliglivet. Jeg velger å bruke tid på å lese bibelen og andre bøker som er hellige for meg, jeg ber både alene og med familien min hver dag, jeg bruker tid på menighetsarbeid,vi har en spesiell familiekveld en gang i uken der vi snakker om ting som er viktige for familien og underviser barne om religion. Jeg prøver å være selektiv med hva jeg ser og hører på slik at jeg ikke fyller sinnet mitt med ting jeg synes er nedbrytende. Jeg velger å kle meg på en måte jeg synes er sømmelig fordi jeg tror at kroppen vår er hellig. Jeg velger å ikke innta vanedannende stoffer som koffein, nikotin og alkohol av samme grunn.
Mange av de tingene jeg setter mest pris på her i livet er et resultat av at jeg er medlem av Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige.
Mange av de nærmeste vennene jeg har hatt opp gjennom oppveksten og som jeg har i dag har jeg møtt i kirken. Ettersom kirken er en legmannskirke basert på frivillighet får man stadig vekk nye oppgaver og man blir satt til å samarbeide med mennesker som man i utgangspunktet kanskje ikke kjenner så godt, men som man etter hvert blir veldig glad i.
Mannen min hadde jeg sansynligvis ikke møtt hvis det ikke hadde vært for felles venner i kirken ettersom vi på det tidspunktet bodde i hvert vårt land. Jeg tror også at det at vi har et felles verdigrunnlag har gjort vårt ekteskap lettere. Mange av våre samtaler handler om ting vi tror på. Det at vi har valgt å gifte oss å templet og lovet innfor Gud at vi skal holde sammen i all evighet gjør også løftene mer høytidlige for meg.
Det er ikke sikkert jeg hadde valgt å få seks barn hvis jeg ikke hadde vokst opp i et miljø der det var helt normalt.
Det er ikke sikkert at jeg hadde hatt et like nært og personlig forhold til Gud hvis jeg ikke hadde blitt oppdratt på en måte der religion var en del av hverdagen. Gud hadde jo ikke vært mindre glad i meg, men jeg hadde kanskje ikke visst like mye om Ham.
Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp med foreldre som var modige og åpne nok til å invitere misjonærene som ringte på døren deres inn, og lot seg døpe da jeg var 1 år. Det gjorde at jeg fikk en oppvekst der det kristne budskapet var en naturlig del av livet. Jeg håper at barna mine en dag vil føle det samme.
lørdag 7. april 2012
tanker i bringebæråkeren.
I dag var vi på en frisk men deilig tur ute på Hvasser.der kunne vi nyte av vakre blåveis og hvitveis, selv om de på grund av kulden ikke brettet seg ut i full prakt i dag. vi kunne også nyte av en fantastisk utsikt. jeg elsker å kunne se helt til horisonten. I tillegg til familie hadde vi med noen venner og vi hadde det veldig hyggelig. Jeg ble gående å prate med en av våre venner som også er kristen og vi snakket om tro. Det var en fin samtale der jeg blandt annet fikk fortalt om at følelsen av Guds kjærlighet er veldig reell i livet mitt. Det gir glede å kunne snakke om sin tro med andre.
Etter turen fikk jeg også tid til en annen favorittsyssel nemlig å grave i hagen. Vi har et område med bringebærbusker som er mitt "prosjekt". Jeg prøver å få spadd opp det værste ugresset og få støttet opp plantene. I tillegg måtte jeg fjerne alle de døde stenglene som bar frukt i fjor slik at de som skal bære frukt i år og de nye skuddene som forhåpentligvis skal vokse opp og bære frukt neste år skal få vokse fritt.
jeg elsker å holde på der i bringebær åkeren helt for meg selv. Jeg får tid og ro til å tenke, og i dag fikk jeg mange gode tanker mens jeg holdt på. Det var tanker om ting jeg kan gjøre for å styrke familien min og det var tanker om det jeg tror på.
Akkurat som jeg må fjerne de gamle kvistene i bringebæråkeren har vi kanskje ting i livet, enten fysiske ting eller tanker og følelser som vi trenger å kvitte oss med for å få luft og rom til å vokse.
Når jeg luker bort ugress for eksempel tenker jeg på hvor viktig det er at vi luker bort ting i livene våre som er ødeleggende for oss. Sammen med bringebær vokser det gjerne brennesler. Dette er ett ugress som er veldig vanskelig å bli kvitt ettersom det sprer seg med lange rottråder, og hvis det bare er en liten rotbit igjen vil den vokse opp til en ny plante. det kan virke som en håpløs oppgave. Men jeg vet at hvis jeg ikke gjør noe som helst risikerer jeg at neslene tar helt overhånd og kveler bringebærplantene.
hvis jeg nå på våren når neslene er bittesmå prøver å grave bort så mye jeg kan av rotsystemet vet jeg at jeg vil ha begrenset utbredningen betraktelig, og så må jeg være påpasselig gjennom sommeren og ta det som vokser opp så tidlig som mulig.
Av og til har vi ting i livene våre, for eksempel en uvane , som er vanskelige å bli kvitt, men hvis vi tar et grundig oppgjør med det en gang, og siden er påpasselige og prøver å stoppe det så tidlig som mulig når det kommer igjen har vi gode sjanser for å lykkes. hvis vi ikke foretar oss noe risikerer vi at det gode i oss kveles og undertrykkes av disse dårlige tingen.
En annen ting jeg begynte å tenke på der ute i åkeren var noe vi har i vår kirke og som jeg også vet at en del andre kristne praktiserer og det er tiende.Tiende betyr at man betaler 10 prosent av sin inntekt i mitt tilfelle til kirken, men andre velger for eksempel en veldedig organisasjon.
Det høres kanskje litt rart ut, men jeg synes dette er et så vakkert prinsipp som tydeliggjør noen ting for meg. For det første er det en måte å anerkjenne at alt vi har tilhører Gud. Det er en måte å vise vår takknemlighet til ham for alt han har gitt oss. i tillegg er det en måte å vise vår tro og tillit til at han vil sørge for oss vis vi er villige til å prøve det han sier.
i malaki kapittel 3 og vers 10 står det.
Mange ganger har jeg erfart at dette løftet er sant., og det har vært til stor glede for megJeg hadde også tid til å tenke på de gode følelsen jeg hadde under generalkonferansen forrige helg.
Alt dette og litt til hadde jeg tid til å tenke på og glede meg over mens jeg hakket og gravde og ble deilig sliten i hele kroppen!
Akkurat som jeg må fjerne de gamle kvistene i bringebæråkeren har vi kanskje ting i livet, enten fysiske ting eller tanker og følelser som vi trenger å kvitte oss med for å få luft og rom til å vokse.
Når jeg luker bort ugress for eksempel tenker jeg på hvor viktig det er at vi luker bort ting i livene våre som er ødeleggende for oss. Sammen med bringebær vokser det gjerne brennesler. Dette er ett ugress som er veldig vanskelig å bli kvitt ettersom det sprer seg med lange rottråder, og hvis det bare er en liten rotbit igjen vil den vokse opp til en ny plante. det kan virke som en håpløs oppgave. Men jeg vet at hvis jeg ikke gjør noe som helst risikerer jeg at neslene tar helt overhånd og kveler bringebærplantene.
hvis jeg nå på våren når neslene er bittesmå prøver å grave bort så mye jeg kan av rotsystemet vet jeg at jeg vil ha begrenset utbredningen betraktelig, og så må jeg være påpasselig gjennom sommeren og ta det som vokser opp så tidlig som mulig.
Av og til har vi ting i livene våre, for eksempel en uvane , som er vanskelige å bli kvitt, men hvis vi tar et grundig oppgjør med det en gang, og siden er påpasselige og prøver å stoppe det så tidlig som mulig når det kommer igjen har vi gode sjanser for å lykkes. hvis vi ikke foretar oss noe risikerer vi at det gode i oss kveles og undertrykkes av disse dårlige tingen.
En annen ting jeg begynte å tenke på der ute i åkeren var noe vi har i vår kirke og som jeg også vet at en del andre kristne praktiserer og det er tiende.Tiende betyr at man betaler 10 prosent av sin inntekt i mitt tilfelle til kirken, men andre velger for eksempel en veldedig organisasjon.
Det høres kanskje litt rart ut, men jeg synes dette er et så vakkert prinsipp som tydeliggjør noen ting for meg. For det første er det en måte å anerkjenne at alt vi har tilhører Gud. Det er en måte å vise vår takknemlighet til ham for alt han har gitt oss. i tillegg er det en måte å vise vår tro og tillit til at han vil sørge for oss vis vi er villige til å prøve det han sier.
i malaki kapittel 3 og vers 10 står det.
Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Mange ganger har jeg erfart at dette løftet er sant., og det har vært til stor glede for megJeg hadde også tid til å tenke på de gode følelsen jeg hadde under generalkonferansen forrige helg.
Alt dette og litt til hadde jeg tid til å tenke på og glede meg over mens jeg hakket og gravde og ble deilig sliten i hele kroppen!
fredag 13. januar 2012
Leseglede
jeg elsker å lese! det er mye god lesning i mange ulike kilder, både i fiksjon og fakta, aviser og magasiner, og jeg kan glede meg over det. Jeg koser meg gjerne med en god og gjerne lang roman eller vakker poesi, og jeg koser meg med å lese aftenposten om morgenen. Fredager er det ekstra hyggelig for da kommer A-magasinet. I dag var det foreksempel en herlig positiv artikkel om en av deltagerne i "uten grenser" som på grunn av en ulykke og noen mislykkede operasjoner er lam fra livet og ned men som fortsatt er like engasjert på ulike områder og ikke lar sitt handikap være et hinder. Sånt er inspirerende å lese.
I dag har jeg dessuten funnet stor glede i flere nummer av Liahona, ikke minst i januarnummeret som vi fikk i postkassen i dag.
Her følger noen sitater som har gledet og inspirert meg denne dagen:
"Det er bedre å se opp!"(Thomas s. Monson til Carl B. Cook. november 2011 s.33)
"Hvis vi husker på ham (Kristus) og stoler på hans makt, mottar vi styrke ved hans forsoning. på den måten kan vi få lindring for vår angst våre byrder og våre lidelser. PÅ den måten kan vi få tilgivelse og helbredelse for den smerte våre synder forårsaker. på denne måten kan vi få tro og styrke til å utholde alt" (Carl B. Cook november 2011 s.34)
"Den største revolusjonen i vår generasjon er oppdagelsen av at menneskene, ved å forandre sinnets innstilling, kan forandre de ytre aspektene ved sitt liv" ( William james . Sitert av Monson januar 2012 s.4)
" For meg er innstilling viktigere enn fortiden,...enn penger, enn omstendigheter, enn feilslag, enn suksess, enn hva andre tenkereller sier eller gjør. den er viktigere enn utseende, talenter eller ferdigheter. Den vil skape eller rive ned et firma , en kirke, et hjem.Det bemerkelsesverdige er at vi hver dag kan velge hvilken innstilling vi vil møte dagen med"( Charles Swindoll. sitert av Monson januar 2012 s.4)
" ikke begrens deg selv, og ikke la andre overbevise deg om at det er begrenset hva du kan utrette. tro på deg selv og lev så slik at du realiserer dine muligheter. Du kan oppnå det du tror du kan" (Thomas S. Monson januar 2012 s. 59
" Mot blir en verdifull og meningsfylt dyd når den ikke betraktes så mye som villighet til å dø tappert, men som en beslutning om å leve anstendig" ( Thomas S Monson januar 2012 s.5)
Det er godt å bli beriket av kloke ord fra kloke mennesker!
I dag har jeg dessuten funnet stor glede i flere nummer av Liahona, ikke minst i januarnummeret som vi fikk i postkassen i dag.
Her følger noen sitater som har gledet og inspirert meg denne dagen:
"Det er bedre å se opp!"(Thomas s. Monson til Carl B. Cook. november 2011 s.33)
"Hvis vi husker på ham (Kristus) og stoler på hans makt, mottar vi styrke ved hans forsoning. på den måten kan vi få lindring for vår angst våre byrder og våre lidelser. PÅ den måten kan vi få tilgivelse og helbredelse for den smerte våre synder forårsaker. på denne måten kan vi få tro og styrke til å utholde alt" (Carl B. Cook november 2011 s.34)
"Den største revolusjonen i vår generasjon er oppdagelsen av at menneskene, ved å forandre sinnets innstilling, kan forandre de ytre aspektene ved sitt liv" ( William james . Sitert av Monson januar 2012 s.4)
" For meg er innstilling viktigere enn fortiden,...enn penger, enn omstendigheter, enn feilslag, enn suksess, enn hva andre tenkereller sier eller gjør. den er viktigere enn utseende, talenter eller ferdigheter. Den vil skape eller rive ned et firma , en kirke, et hjem.Det bemerkelsesverdige er at vi hver dag kan velge hvilken innstilling vi vil møte dagen med"( Charles Swindoll. sitert av Monson januar 2012 s.4)
" ikke begrens deg selv, og ikke la andre overbevise deg om at det er begrenset hva du kan utrette. tro på deg selv og lev så slik at du realiserer dine muligheter. Du kan oppnå det du tror du kan" (Thomas S. Monson januar 2012 s. 59
" Mot blir en verdifull og meningsfylt dyd når den ikke betraktes så mye som villighet til å dø tappert, men som en beslutning om å leve anstendig" ( Thomas S Monson januar 2012 s.5)
Det er godt å bli beriket av kloke ord fra kloke mennesker!
tirsdag 3. januar 2012
juletreet mitt
Jeg er veldig glad i juletrær. Da jeg var tenåring pleide jeg å gå forbi et hus med store vinduer inn til spisestuen, og de hadde et juletre med bare røde kuler. Det var så fint syntes jeg da, og drømte om å få et slikt tre.
Ettersom årene har gått har jeg mer og mer fått opp øynene for symbolikken som ligger i tingene jeg henger på treet så derfor har jeg ikke bare røde kuler. Selve treet, et eviggrønt bartre symboliserer det evige livet, så har jeg røde sløyfer og kuler. Den røde fargen symboliserer Guds kjærlighet synliggjort ved Kristi blod. Jeg har hvite papirfugler som jeg fikk av mamma for mange år siden og de forestiller for meg fredsduer. Så har jeg engler som selvfølgelig minner om englen som sang for hyrdene på marken. De hjerteformede kurvene som kan fylles med godsaker minner megpå at vi skal fylle hjertet med det som er godt. De heklede snefnuggene er bare til pynt.
Hvorfor skriver jeg om juletreet mitt idag lurer du kanskje på. Det er for at idag fikk jeg en uventet luksus, nemlig to timer for meg selv. De fire skolebarna våre dro avgårde ca 7.30 mens mine to hjemmeværende barn fortsatt var i feriemodus og sov til 9.30. Etter at jeg hadde både trent og spist frokost satte jeg derfor på en av mine favoritt juleplater på spotify " Still Natt" med Anita Skorgan. Det er en sånn plate som man ikke bare kan ha i bakgrunnen fordi man må lytte til alle de vakre og tankevekkende tekstene. Så krøp jeg opp i sofaen , tittet på mitt vakre juletre og bare nøt vakre tekstlinjer som "Jorden tok himlen i favn" , "vier guds fremtid til vår"og "... nå lever han i hjertene til dem som ennå tror. De som tror at himmelen tok jorden til sin brud og skjenket henne sønnen som ble menneske og Gud."Og så passet jeg på å nyte av det vakre juletreet med sine glitrende lys mens jeg hørte på budskapet om ham som er verdens lys og liv.
Ettersom årene har gått har jeg mer og mer fått opp øynene for symbolikken som ligger i tingene jeg henger på treet så derfor har jeg ikke bare røde kuler. Selve treet, et eviggrønt bartre symboliserer det evige livet, så har jeg røde sløyfer og kuler. Den røde fargen symboliserer Guds kjærlighet synliggjort ved Kristi blod. Jeg har hvite papirfugler som jeg fikk av mamma for mange år siden og de forestiller for meg fredsduer. Så har jeg engler som selvfølgelig minner om englen som sang for hyrdene på marken. De hjerteformede kurvene som kan fylles med godsaker minner megpå at vi skal fylle hjertet med det som er godt. De heklede snefnuggene er bare til pynt.
Hvorfor skriver jeg om juletreet mitt idag lurer du kanskje på. Det er for at idag fikk jeg en uventet luksus, nemlig to timer for meg selv. De fire skolebarna våre dro avgårde ca 7.30 mens mine to hjemmeværende barn fortsatt var i feriemodus og sov til 9.30. Etter at jeg hadde både trent og spist frokost satte jeg derfor på en av mine favoritt juleplater på spotify " Still Natt" med Anita Skorgan. Det er en sånn plate som man ikke bare kan ha i bakgrunnen fordi man må lytte til alle de vakre og tankevekkende tekstene. Så krøp jeg opp i sofaen , tittet på mitt vakre juletre og bare nøt vakre tekstlinjer som "Jorden tok himlen i favn" , "vier guds fremtid til vår"og "... nå lever han i hjertene til dem som ennå tror. De som tror at himmelen tok jorden til sin brud og skjenket henne sønnen som ble menneske og Gud."Og så passet jeg på å nyte av det vakre juletreet med sine glitrende lys mens jeg hørte på budskapet om ham som er verdens lys og liv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)