Vårtegn

Før vi reiste på vinterferie var det snø utenfor huset, og skiene sto fortsatt framme. Nå er det stort sett helt bart rundt her, og i dag ble skøyter og ski satt inn i boden. Nå er det syklene som har kommet fram, og til og med toåringen er ivrig på trehjulssykkelen. Nå får hun akkurat til å trampe pedalene rundt, noe hun ikke klarte i høst.
I dag var været strålende.Solen varmet fra knallblå himmel og det var bare å nyte. Jeg fikk besøk av en annen mamma og vi hadde en deilig liten tur i vårsolen.
På ettermiddagen var stort sett alle ute, og da ville minstemann ut og sykle mer. Mens vi var ute oppdaget jeg noen spede knopper som om ikke alt for lenge skal bli til krokus. Det er så man kan bli rent våryr selv om det bare er februar.

Min vinterferie

Hva er egentlig ferie? For meg er det å gjøre noe annet enn det jeg vanligvis gjør, og å få ladet batteriene. Det har jeg fått oppleve denne uken.Som jeg skrev i mitt forrige innlegg har jeg tilbrakt vinterferien i Västerhaninge i Sverige og der har jeg besøkt templet. De første dagene hadde jeg "husmorferie" og var uten barn, men jeg delte rom med tre andre damer og var våken 6.30 om morgenen. Den siste delen sov vi hele familien på samme rom . Dette høres kanskje ikke ut som ferie, og jeg skal innrømme at det er litt utfordrende å få alle til å sovne da, men det er koselig også.
Det ble en uke full av både venninne skravling, åndelig påfyll, familiesamvær og masse kjærlighet og glede. Glede over å se mennesker jeg ikke treffer så ofte, bli bedre kjent med noen og å få se ungdommene mine i templet.
Etter denne uken føler jeg meg oppbyget. Jeg føler en større kjærlighet og takknemlighet til Gud og til min familie.Jeg er virkelig glad for at vi valgte å tilbringe vår vinterferie på denne måten.
 Denne sangen beskriver noe av følelsen et tempelbesøk kan gi:

En god mann

Mannen min er jo en glede for meg stort sett hver dag, men i dag har han gledet meg litt ekstra. For det første var det søndag i dag, og da pleier han ofte å lage middagen. Da sitter jeg som regel inne på kjøkkenet og holde ham med selskap og så prater vi sammen, og jeg synes det er så hyggelig. Vi snakker om ting vi har opplevet i løpet av dagen i kirken, for da ser vi ikke så mye til hverandre ettersom vi begge er engasjerte i menighetsarbeid på ulike måter.
På onsdag skal hele familien reise på vinterferie til Västerhaninge utenfor Stockholm der Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har vårt nærmeste tempel. Det var meningen vi alle skulle reist i morgen, men så var det mangel på overnattingsplasser slik at vi måtte utsette reisen.
 I dag fikk jeg vite at et fantes en plass for en dame, og to venninder av meg kjører opp i morgen. Da jeg luftet dette for min kjære snille ektemann sa han at jeg bare kunne dra. Det betyr at han alene skal ha hånd om seks barn i tre dager inklusive en kjøretur til stockholmsområdet. Det kaller jeg en god mann, og jeg gleder meg veldig både til bilturen sammen med to hyggelige damer, og til å få litt tid i templet for meg selv. Så kommer jeg helt sikkert til å glede meg til resten av familien kommer etter på onsdag.

Hvem har livets rett?

I kveld så jeg en gripende dokumentar sammen med min 14- åring. Den het Legenes krig og ble sendt på NRK. Den handlet om en mann som hadde vært fange i Buchenwalt som en av de deporterte norske studentene som tyskerne gjerne ville påvirke til å bli en del av den ariske eliten, noe de ikke ville.
det var jo i utgangspunktet ikke en gledelig film, men jeg er glad for at noen lager filmer som kan berøre oss og ta opp viktige ting. Jeg er også glad for at sønnen min som om et par måneder skal reise med Aktive fredsreiser til Polen , Tsjekkia og Tyskland så filmen sammen med meg.
En av hovedtemaene i filmen var tyskernes forsøk på rasehygiene som ikke bare gikk ut over Jøder, men også andre uønskede elementer som handikappede eller psykisk syke.
En av tingene som berørte meg var fortellingen om sjefen på Dikemark sykehus som fik beskjed om å avlive ale sine pasienter, men som nektet å gjøre det. Den samme mannen nektet senere å få utført lobotomi og elektrosjokk, helt vanlige behandlingsmetoder på andre sykehus, på Dikemark. det er alltid godt å høre om mennesker som våger å stå for det de mener er rett selv i pressede situasjoner.
Selv om denne filmen handlet om krigen og tyskernes viderverdigheter på dette området uttrykket denne eldre mannen bekymring for dagens tenkning der økonomien styrer helsevesenet og der sykehus skal være lønnsomme.

Sønnen min og jeg snakket litt om hvor forferdelig det var å ta livet av uskyldige og forsvarsløse mennesker fordi de hadde et handikap. Mens vi snakket om dette kom jeg til å tenke på at i dagens samfunn tar vi oss av det før de engang har blitt født. Det er kanskje ikke like bestialsk, men tanken om at noen ikke har livets rett, og at vi er i stand til å avgjøre det er skremmende for meg.
Jeg har vært så heldig å vokse opp med foreldre som har lært meg, både i ord og i handling, at man skal ta vare på de svakeste. Da jeg var tenåring var vårt hjem avlastningshjem for barn med psykisk utviklingshemning, og etter at deres egne barn hadde flyttet ut hadde de to handikapede fosterbarn.Dette førte til at også mine barn har fått oppleve at mennesker med handikap faktisk er mennesker, og det setter jeg stor pris på.
Vi hadde blandt annet en gutt som ikke kunne gå, ikke sitte engang uten korsett. Han var svaksynt og hørte dårlig, men likevel kunne han oppleve glede over små ting. Jeg kommer aldri til å glemme hans smil når han ble blåst forsiktig i ansiktet, eller når han fikk sitte i sin spesialhuske og gynge frem og tilbake.
Denne erfaringen lærte meg at vi ikke kan bestemme hvem som har "et verdig liv". Selvfølgelig var det slitsomt for hans familie at han var så pleietrengende. Selvfølgelig kostet han samfunnet mange penger. Det kan også tenkes at han hadde smerter, det er sannsynlig, men han opplevde også gleder, og han ga uttrykk for det på en måte som beriket meg og som jeg den dag i dag blir varm om hjertet av å tenke på.
Det er fantastisk at vi har teknologi som kan avdekke defekter hos fostre som vi kan gjøre noe med og derigjennom redde liv. Det som ikke er så fint er når man forteller foreldre at deres barn sansynligvis har et kromosomavvik, noe de ikke kan gjøre noe med, og så gir foreldrene ansvaret for å avgjøre om barnet likevel har livets rett eller ikke.
Tenk om man i stedet kunne si " Deres barn har  sannsynligvis et avvik, men ikke fortvil, vi har et hjelpeapparat som er parat til å støtte og hjelpe dere i den viktige oppgaven å ta vare på dette spesielle barnet".
Tenk om omsorgslønn faktisk var en reell  erstatning for tapt inntekt. Tenk om det var færre skjemaer og søknader å bekymre seg om.Tenk om det var færre stivbente byråkrater. Da ville kanskje disse foreldrene være litt mindre utslitt.
Jeg skulle ønske vi ville se disse menneskene som kanskje ikke er økonomisk lønnsomme for samfunnet som noe verdifullt i seg selv. Kanskje har de noe å lære oss om ekte, uforfalsket glede over små ting. De kan også hjelpe oss å utvikle vår evne til omsorg og empati.
I mitt liv er det i alle fall flere spesielle mennesker som jeg har vært så heldig å møte, som har vært en kilde til stor glede og berikelse.

"Forglem meg ei"

i min gjennomlesning av konferansenummeret av Liahona hadde jeg i dag kommet frem til den siste talen som var Dieter F. Uchdorfs tale som heter "Forglem meg ei" Jeg hadde gledet meg til å lese den, for allerede da jeg hørte den første gang rørte den ved noe i hjertet mitt, og jeg har allerede lest den et par ganger til etter det. 

Jeg liker Uchdorfs måte å tale på, men denne talen var ekstra spesiell fordi den så presist berører noe som mange kvinner, inklusive meg selv, strever med. Han tar opp  følelsen av å ikke få til ting like godt som vi tror alle de andre gjør.  han berører også problematikken om at livet ikke alltid blir slik vi har håpet og drømt. det er rett og slett en oppbyggende tale som alle kvinner burde få ta del av.Jeg skal gjengi noen sitater av de passasjene jeg liker aller best.
han snakker om hvordan vi kvinner ofte sammenligner oss med andre og dømmer oss selv hardt, Så sier han:

"Gud vil hjelpe oss å til slutt vende alle våre svakheter til styrke,¹ men han vet at dette er et langsiktig mål. Han vil at vi skal bli fullkomne,² og hvis vi holder oss på disippelens vei, vil vi en dag bli det. Det er i orden at dere ikke har nådd helt frem ennå. Stå på videre, men slutt å straffe dere selv.

Kjære søstre, mange av dere er uendelig medlidende og tålmodige med andres svakheter. Husk at dere også må være medlidende og tålmodige med dere selv"

videre snakker om hvordan menneskene i Charlie og sjokolade fabrikken blir så opptatt av å finne gullbiletten i sjokoladepakken at  at de glemmer å glede seg over sjokoladen.Så sier han noe som er helt i tråd med det jeg prøver å bli flinkere til akkurat nå:

"De lykkeligste menneskene jeg kjenner, er ikke de som finner sin gullbillett, men de som, mens de arbeider mot verdige mål, oppdager og verdsetter det vakre og gode i hverdagens øyeblikk. Det er de som, tråd for daglige tråd, vever en bildevev av takknemlighet og undring gjennom hele sitt liv. Det er de som virkelig er lykkelige."

I det siste avsnittet i talen snakker han om hvordan ingen av oss er glemt hos Gud.Her kommer det som kanskje er aller vakrest formulert:

"Bare tenk på det: Dere er kjent og husket av den største, mektigste og mest praktfulle person i hele universet! Dere er elsket av kongen av det uendelige rom og den evigvarende tid! som skapte og kjenner stjernene, kjenner dere og deres navn – dere er døtre i hans rike. Salmisten skrev:“


Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der, Hva er da et menneske at du kommer ham i hu? …–Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.”
⁵Gud elsker dere fordi dere er hans barn. Han elsker dere selv om dere til tider kan føle dere ensomme eller gjøre feil. kjærlighet og kraften i det gjengitte evangelium er forløsende og frelsende. Om dere bare vil slippe til hans guddommelige kjærlighet, kan den binde om ethvert sår, lege enhver smerte og dempe enhver sorg."

Å ha inspirerte menn som kan snakke til oss og si det vi trenger å høre er en stor glede.Dessuten synes jeg at forglem meg ei er en nydelig liten blomst.

Norway projec

I dag hadde jeg en litt ugrei kveld der jeg helst skulle hjelpe flere barn samtidig, og en var veldig lei seg fordi leksene var slitsomme. I tillegg ville ikke minstejenta sove. Da det endelig ble noenlunde rolig bestemte jeg meg for å sette meg en liten stund med et prosjekt jeg er med i som heter Norway project og som går ut på å indeksere norske bygdebøker.
Jeg har altså en bygdebok som jeg skal lese i og føre inn alle personer jeg finner opplysninger om inn i et spesielt dataprogram. Planen er at disse opplysningene skal legges i en søkbar database som vil bli et fantastisk redskap for slektforskere.
Noen kloke damer jeg kjenner og beundrer som også arbeider med dette prosjektet sa til meg da jeg begynte at det er ganske beroligende, og i kveld erfarte jeg at det er det. Det er noe veldig beroligende i det metodiske systematiske arbeidet. I dag var det en kilde til glede.

Lysere tider.

Nå har vi jo kommet et godt stykke inn i det nye året, og dagene har blitt merkbart lysere. Jeg leste på nettsiden til "Storm" at dagen faktisk blir opptil 5 minutter lenger for hver dag på denne tiden av året.
I ettermiddag var det fortsatt ikke mørkt da vi hadde spist middag litt over fem, så toåringen og jeg tok med oss hunden på en liten rusletur. himmelen var rosa i kanten og lenger oppe dypnet fargen og de første stjernene begynte å titte frem. Det var en hyggelig liten tur, akkurat passe lang for henne å gå.
Tenk hvor mye vi her oppe i det kalde nord setter pris på lyset nettopp fordi midvinteren er så mørk.
Slik er det vel også i livet. Når vi har kjempet oss gjennom motganger setter vi så mye større pris på det når det lysner.
jeg gleder meg i alle fall over at det går mot lysere tider.

Et Hjertesukk på Valentinsdadgen

Kan romantikken ødelegge for kjærligheten?Hva mener jeg egentlig med det? Er ikke romantikk og kjærlighet det samme?
Nei, det mener jeg at det ikke er. Jeg skal prøve å utdype hva jeg mener. kan det stadige jaget etter romantikk og spenning i parforholdet som media og ikke minst reklamen forteller oss at vi må ha, gjøre at man lar forelskelsen brenne ut uten å erstatte den med noe annet og derfor avslutter et forhold  for å finne ny spenning et annet sted?
 Ofte snakker mennesker som om kjærlighet er noe som tilfeldigvis treffer oss som et lynnedslag, og vi vet aldri hvor lenge det vil vare. Disse menneskene synes evige troskapsløfter er urealistiske. " Det burde være tidsbegrensning på ekteskap " sier de. Det er jo umulig å love at man skal elske en annen hele livet. Vi vet jo ikke hva som skjer om fem år. De samme menneskene sier noen år senere " Vi vokste fra hverandre" som om dette var en prosess helt utenfor deres kontroll. "jeg måtte jo følge den store kjærligheten" sier de den dagen de blir rammet av en ny forelskelse og forlater den gamle.

I 1942 ga C. S.  Lewis ut en underfundig liten bok som han kalte"The Screwtape Letters". På norsk heter den "Djevelen dypper pennen". Den inneholder fiktive brev fra en djevel som lærer opp en yngre djevel i kunsten å friste mennesker. den er veldig morsom samtidig som den er tankevekkende.
I et avsnitt skriver han om at Gud krever av menneskene enten sølibat eller trofast monogami. så skriver han "Det siste har vi i de siste par hundre år prøvd å stenge som utvei. Dette har vi gjort ved hjelp av diktere og forfattere som har fått menneskene til å tro at en merkelig og som regel kortvarig oppleving som de kaller "forelskelse" er det eneste respektable grunnlag for ekteskap; at ekteskap kan og bør gjøre denne opphissede tilstand varig; og at et ekteskap som ikke gjør det, ikke er bindende lenger."

Reklamen forteller oss at vi må uttrykke kjærligheten med diamanter eller i alle fall med blomster, eller hvorfor ikke en IPad. Dessuten må man pleie forholdet på spahotell eller man må reise på storbyweekend til Praha eller Paris, den mest romantiske av alle byer.
Jeg tror disse menneskene tar feil, og så lenge de lever med denne instillingen har de veldig dårlige utsikter til å få oppleve ekte kjærlighet.
Jeg tror at for at en forelskelse skal kunne utvikles til bestående kjærlighet må man velge det, og handle deretter. Det krever fortrolighet, tillit, at man tør å åpne seg og avsløre egne svakheter og  at man aksepterer den andres svakheter, at man arbeider sammen for det felles beste. Denne tilliten er vanskelig å oppnå sammen med en person som ikke vil forplikte seg for mer enn fem år av gangen.

De aller fleste som har vært tenåringer har vel erfart at en ubesvart forelskelse etter hvert dør ut av seg selv. Dette tror jeg er nyttig å huske på dersom man i løpet av et samliv skulle bli betatt av en annen. det er da man må fortsette å velge å elske sin livsledsager og skyve alle tanker på andre langt bak i bevistheten et sted der de kan dø hen av seg selv.

For at dette skal være mulig er det en forutsetning at begge partene i forholdet er villig til å gi kjærlighet til den andre. Ingen skal føle seg tvunget til å bli i en relasjon der de blir misshandlet eller fullstendig neglisjert. men det er en annen debatt.

Den aller viktigste relasjonen jeg har i livet mitt og det jeg ser på som min største velsignelse er relasjonen til mannen min.Og ja, den er viktigere enn relasjonen til barna mine. Det finnes ingen andre som jeg synes det er hyggeligere eller viktigere å være sammen med. Hvis jeg bare fikk ta med meg ett menneske til en øde øy hadde jeg valgt ham. Han er den som kjenner meg best her i verden, og likevel sier han hver eneste dag at han elsker meg.  Det er noe vakker i det å virkelig kjenne et annet menneske, og det tar tid. Min erfaringer er at den følelsen som vokser frem over tid mens man strever seg gjennom hverdagen med alle dens små og store utfordringer er så mye mer verdifull en den blinde forelskelsen.
Nå høres det kanskje ut som om jeg er imot all romantikk og mener at ekteskap helst bør være arrangerte. Det er langt fra sannheten. De som kjenner meg godt vil nok si at jeg er en håpløs romantiker som elsker romantiske komedier og kjærlighetsromaner, men filmer og romaner slutter jo ofte der hvor virkeligheten begynner.
 Det hender fortsatt at jeg kan savne mannen min intenst selv om han bare har vært på jobb i noen timer og jeg gleder meg til han skal komme hjem ( Og det er ikke bare fordi det hjelper med et par ekstra hender i ettermiddagskaoset) men jeg går ikke rundt med konstante sommerfugler i magen.Det er mer korte glimt innimellom.
Vi passer alltid på å holde hverandre i hånden når vi er ute noe sted uten barn, og ofte når vi kjører langt i bil, men jeg kan være i samme rom som ham uten å måtte ta på ham hele tiden og det er ganske praktisk når det er seks andre små mennesker her som også trenger litt oppmerksomhet.
Romantikk er et fint krydder i hverdagen . Jeg synes det er veldig hyggelig hvis mannen min har kjøpt med seg min favoritt is hjem og spør om jeg vil se film sammen med ham. Jeg synes det er hyggelig å lage små lapper eller kort til ham. Det er viktig å passe på å gjøre kjæresteting, men det trenger ikke å være noen av de dyre tingene som reklamen forteller oss at vi trenger. Jeg kan snakke like godt med ham på soverommet vårt her hjemme som på et hotellrom i Praha Det er litt som med salt. Uten salt smaker maten veldig kjedelig, men det egner seg dårlig som hovedingrediens.

Så på denne romantikkens store dag vil jeg slå et slag for ekteskapet, for forpliktende langvarig, trygg kjærlighet fordi det har gitt meg så stor glede.

På glatt is

På familiekvelden i dag ville noen av barna veldig gjerne at vi skulle dra til en liten skøytebane i nærheten for å stå på skøyter så da  gjorde vi det. Jeg har ikke stått på noen år, men det er omtrent som med sykling. Kroppen husker. 8 åringen har bare stått på skøyter en gang før, men han har stått mye på rolerblades, og det syntes. Han var snart en raser på isen og prøvde seg på både hopp og piruetter og de verse poseringer. 5 åringen måtte støttes litt i starten, men han fikk fort bedre tak på det og syntes det var veldig moro.
Minstejenta akte med pappa i en liten bakke ved siden av.
Eldstejenta danset med lillebror og det var alt i alt en vellykket aktivitet. Det gir glede å gjøre noe sammen.

Morsdag

I dag er det mødrenes dag, og landet rundt har sikkert små spente barn troppet opp på mammas soverom med frokost på sengen og hjemmelagde kort som de lurer fælt på om mamma vil like. Jeg tror jeg taler for de fleste mødre når jeg sier at det gjør de. Det er ikke mange ting som gleder mammahjerter mer enn ting som barna selv har laget for å vise at de er glad i dem.
Selv har jeg fått både hjemmelagde kort og frokost på sengen i dag. I tillegg har min 14 åring laget middagen (med litt assistanse) og jeg har hatt besøk av min egen mamma som bor et stykke unna og derfor ikke kan være her så ofte og slik fikk jeg mulighet til å gi henne både morsdagskort og kake.

Jeg har tenkt litt over morsrollen. Så lenge jeg kan huske har jeg sett fram imot å få barn. Jeg elsket å leke med dukker og holdt på med det til jeg var gammel nok til å få låne ordentlige babyer å trille i vogn eller holde på fanget. Jeg dagdrømte om et stort hus på landet fult av barn og hunder( jeg fikk nemlig ikke hund da jeg var barn)
Riktignok har jeg ennå ikke fått oppfylt drømmen om et stort hus, og vi har bare en hund, men det huset vi har er fult av barn. Av og til er de kilde til en masse frustrasjon ja nærmest fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til, men de er også kilden til så mange av de gledene jeg oppleve hver eneste dag.  det er store overstrømmende følelser som når et barn blir født og man får holde det for første gang og man har gått fra ubeskrivelig smerte til  enorm lettelse og glede på minutter.Det er små gleder som  klemmer, morsomme uttalelser, kjærlighetserklæringer. Det er gleden over å se dem mestre ting, vokse og utvikle seg. Det er stolte øyeblikk som når de deltar på skoleforestillinger eller kommer hjem med gode resultater på en prøve.

Morsrollen er også en mulighet til å lære mer om seg selv. Jeg levde for eksempel i den illusjonen at jeg hadde tålmodighet helt til jeg fikk barn. Den illusjonen lever jeg ikke i lenger. Jeg møter meg selv i døra som når jeg irriterer meg over at to åringen stadig vekk svarer "tåmmej"(Kommer) når jeg roper på henne for så å ikke dukke opp. Da kom jeg på at jeg også ofte svarer "Ja da, Jeg kommer" når hun roper, for så å avslutte det jeg holder på med først. Morsrollen tvinger meg til av og til å sette til side egne ønsker og behov til fordel for noe barna trenger av meg. Forhåpentligvis vil denne prosessen som begynte for drøyt 15 år siden gjøre meg til et bedre menneske.

jeg vil avslutte med en vakker erklæring fra tre menn som var ledere for Jesu Kristi Kirke for en del år siden Heber j. Grant, J. Ruben Clark og David O Mc.Kay:

det skal ikke så mye til!

Etter som formen ikke er helt 100 % ennå har rengjøringen gått litt tregt i dag, og da middagen var ferdig spist var det ikke akkurat slik jeg ønsket her hjemme. Da måtte alle trå til litt. Alle har i utgangspunktet en sone hver som de har noen ansvarsoppgaver i hver dag, og i dag fikk de i oppgave å rydde bort 20 ting i sin sone. Det gjorde en stor forskjell.
Nå er de minste lagt og jeg skal glede meg over å planlegge et foredrag om hjemmemammatilværelsen sammen med en god venn.

Et godt møte

Jeg har et barn med ADHD og før jeg forteller om dagens gledelige møte vil jeg komme med en oppfordring til alle foreldre som lurer på om det er noe i veien med sitt barn : få en henvisning til en utredning!
 Dette kan du få gjennom skolen, skolehelsetjenesten, fastlegen eller gjennom å ta direkte kontakt med PPT eller BUP i den kommunen der du bor så kan de fortelle dere hva dere må gjøre.

Det skrives av og til i media at alt for mange får diagnose alt for lettvint, men jeg opplevde utredningen vi var i gjennom som grundig og seriøs. Det kan høres rart ut, men jeg opplevde diagnosen som en lettelse. Det var ikke bare jeg som var en dårlig mor men det var en grunn til at ting var som de var.

Med en diagnose følger det dessuten rettigheter til hjelp som ditt barn har behov for. Noen diagnoser kan medisineres og ha hjelp av det. I vårt tilfelle viste det seg å ikke være hensiktsmessig, men jeg har sett andre tilfeller der barn har blitt hjulpet til et bedre liv.

Så over til dagen i dag:
PPT er en etat jeg til tider har vært frustrert over fordi ting tar så uendelig lang tid i systemet, men i dag hadde jeg et godt møte.
Det var skolen som hadde tatt initiativ til møtet for å snakke om den nåværende situasjonen, noen konkrete utfordringer og mulige veier videre. Som mor er det veldig godt å sitte på et møte der man opplever at alle som deltar oppriktig ønsker det beste for ditt barn. Jeg fikk bekreftelse på at den skolen jeg har valgt til mine barn er et godt valg. Jeg har full tillit til at de som arbeider med mitt barn gjør alt de kan for å hjelpe vedkommende. Jeg opplevde også en saksbehandler som ikke bare var opphengt i regler og paragrafer, men som brydde seg om det beste for det enkelte barn. Det er også godt å oppleve en fagperson som har erfaring med lignende problemstillinger fra før og som kan si at dette er vanlig i forhold til diagnosen.
Vi kom frem til noen konkrete tiltak fremover og jeg er spent på utfallet av dem. Det er en glede å vite at vi som foreldre ikke er alene i kampen for å få vårt barn til å nå sitt fulle potensiale.

En liten morsomhet

Jeg er aller mest glad for at jeg føler meg litt bedre nå enn da jeg våknet i dag morges med et hode sprengfult av snørr. Jeg har ikke hatt så mye overskudd til skriving, men min kjære mann kom over denne på facebook  i dag og jeg synes den var ganske morsom

One night President Obama and his wife Michelle decided to do something out of routine and go for a casual dinner at a restaurant that wasn't too luxurious. When they were seated, the owner of the restaurant asked the President's secret service if he could please speak to the First Lady in private. They obliged and Michelle had a conversation with the owner. Following this conversation President Obama asked
Michelle, why was he so interested in talking to you. She mentioned that in her teenage years, he had been madly in love with her. President Obama then said, "so if you had married him, you would now be the owner of this lovely restaurant", to which Michelle responded, "no, if I had married him, he would now be the President.

Jula varer helt til påske.

På en ikke helt optimal dag er det fortsatt ting å glede seg over. Selv om formen ikke har vært helt på topp i dag har jeg fått unna en del av de tingene som var nødvendig å gjøre som å skifte på sengene, vaske gulvene og bake brød.
Til slutt fikk jeg til og med hatt en familiekveld med barna (mannen jobber) og den skulle avsluttes med noe godt å spise. Jeg kom på at jeg hadde noen lussekatter i fryseren og jommen fant jeg ikke en flaske gløgg i skapet også. Det smakte like godt nå som i desember.
Min eldste datter hadde også tatt med seg gitaren, som vanligvis trakteres inne på rommet,  ut i stuen og vi fant noen barnesanger som hun spilte til. Det var hyggelig. Jeg blir alltid glad når jeg har fått til å samle familien i alle fall en liten stund.

Det lille huset på prærien

En ting vi av og til gjør på søndagskvelder er å se p å"Det lille huset på prærien" som vi har kjøpt på DVD. Vi synes dette er en serie der det alltid er et godt budskap og der man dessuten kan lære litt om livet før i tiden og sette pris på noen av de godene vi har i dag.
I kveld hadde vi lagt de minste, og de eldste hadde lagt seg selv fordi noen av dem ikke følte seg helt i form, så det var bare min kjære og jeg som satt og koste oss med en fin episode som handlet blandt annet om å ha medfølelse med andre og om hvor mye lettere det er å lære hvis man har tro på at man kan få det til.
Jeg anbefaler denne serien til alle med eller uten barn! Den finnes tilgjengelig mange steder på DVD og her skal det vist være mulig å se episodene online ( hvis man orker å sette seg inn i hvordan)

søskenkjærlighet

Noe av det som gjør meg mest glad er når barna mine samhandler med hverandre på en god måte. Det er spesielt hyggelig å se hvordan de andre behandler minstejenta. Fordi hun er såpass mye yngre enn spesielt de tre eldste så er det ikke så mye sjalusi og konflikter rundt henne. De rett og slett elsker henne og synes hun er søt og morsom.
Når de kommer hjem fra skolen kommer hun ofte ut i gangen for å møte dem og er veldig glad for å se dem mens de på sin side koser med henne og løfter henne opp.Dette varmer mammahjertet.
Hun er alltid veldig fornøyd når hun får være sammen med dem, og spesielt hvis hun får se på telefonene eller IPodene deres.
I dag krøp for eksempel storebror på 14 rundt p ågulvet og jaget en sprettball mens hun løp for å få tak i den før ham og lo av hjertens lyst. det gjorde meg veldig glad!
Hun er heldig som har så mange til å ta vare på seg, og jeg er heldig som har så mange til å hjelpe meg med å ta vare på henne.

 

Fredags mys

Jeg bodde elleve år i sverige i ungdomstiden, og noen svenske ord liker jeg ekstra godt. Mysigt er et av mine absolutte favoritt ord. For dem som ikke vet hva det betyr så betyr det å koselig og jeg synes nesten det er onomatopoetisk. Du kan liksom høre på selve ordet at det er varmt, mykt og godt.
Kims har en reklame som handler om fredagskos. PÅ svensk synger de i steden fredags mys, og jeg bare liker det ordet bedre.
I dag er det altså "slut på veckan och dax för fredags myyyys" Vi har sluttet med lørdagsgodt og gir barna godteri og kos på fredager istedet fordi vi kan sove lenger på lørdag morgen enn på søndag morgen. Da skal vi jo opp og gå i kirken.
I dag hadde jeg laget en taco variant der jeg legger nachos chips i bunnen, strør på kjøtttdeig og ost og gratinerer det i ovnen. Jeg hadde også på finhakket chili for å få det litt sterkt og for om mulig å ta knekken på noen forkjølelses bakterier.(jeg lot en del være uten chili til de yngste) Så serverte jeg grønnsaker ved siden av. Dette er en populær variant her hos oss i alle fall. Den er lettvint, og det blir litt færre skåler på bordet.
Nå har vi lagt de minste. De eldste er på besøk hos venner, og min mann og jeg kan nå sette oss ned i fred og ro for å se p å"The voice" det blir herlig fredags mys.

Tipp topp

Her kommer gårdagens glede som jeg ikke rakk å legge ut i går kveld.
En klok dame jeg kjenner sa at når man er syk har man egentlig bare ett ønske, og det er å bli frisk. Det er litt sånn når man har syke barn også. Den siste uken har vært preget av snørr, hoste og feber på flere barn her, og 2-åringen var nok sykest. Som de fleste foreldre har erfart er syke barn ofte sutrete barn som helst vil sitte på fanget. Å ha barn p åfanget er jo i utgangspunktet veldig hyggelig, men i lengden kan det bli litt for mye av det gode.
Min glede var derfor ekstra stor i går da jeg merket at hun var i ferd med å bli sitt gamle jeg igjen. Hun sang mens hun lekte for seg selv, og hun danset rundt i stuen og sang "Tipp topp" ( for de som ikke har sett playhouse Disney er dette en sang med tilhørende dans som avslutter alle episoder av Mikke Mus klubbhus)
Jeg er jommen glad for at hun vanligvis er, som Vasilis kaller Lotta i Bråkmakergata: "en glad unge"
(Astrid Lindgren "Visst er Lotta en glad unge " 1990)

Musikktime

Jeg spiller obo. Utdannet meg faktisk til oboist en gang i tiden. jeg pleier å si i mitt forige liv, det før jeg fikk barn. Etter studiene var jeg litt lei, men etter hvert har jeg hatt mye glede av å kunne spille, og fremfor alt sammen med og for andre.
I dag hadde jeg blitt spurt av en av mine barns lærer om jeg kunne komme å spille for dem i musikktimen for de hadde om treblåsinstrumenter akkurat nå. Det syntes jeg var veldig hyggelig. Jeg fortalte litt om instrumentet, viste hvordan jeg satte det sammen og forklarte at det var det lille røret på toppen som laget lyden.
Jeg hadde tenkt en del på hva jeg skulle spille for dem, men datt ned på en kort Bach menuett som de fleste som har spilt Suzuki fiolin kjenner til, og så valgte jeg Benjamin Brittens "Pan" Den valgte jeg både fordi jeg liker å spille den og fordi den har en morsom historie som jeg også fortalte omtrent på denne måten (målgruppen var 6-9 åringer)
For veldig lenge siden , omtrent da Jesus levde levde det en forfatter som het Ovid. han skrev en slags eventyr. de handlet ikke om huldere og troll som norske eventyr gjør men om andre vesener som bodde i skogen. det var et vesen som het Pan. han så veldig rar ut for han hadde geiteben, menneskeoverkropp og horn. Han var veldig forelsket i en skogsnymfe som het Syrinx. han syntes hun var så vakker, men hun syntes ikke at han var det. Han jaget henne og hun løp fra ham og til slutt forvandlet hun seg til et siv.
Da laget Pan en fløyte av henne. dere har sikkert hørt om panfløyter.
For sirka 60 år siden levde det en komponist i England som het Benjamin Britten. han leste denne historien og skrev en sang der han forestilte seg hvordan Pan spilte på fløyten sin som var Syrinx.Det er det komponister gjør noen ganger. De lager musikk av eventyr.
Til slutt fikk alle som vill prøve å få lyd i et rør som ikke satt fast på instrumentet. de fleste fikk en liten lyd, og de fikk kjenne at det kilte i leppene.
Det var en koselig gruppe barn å undervise, og jeg gledet meg over å kunne bruke spillingen til noe nyttig.
Jeg fant denne versjonen av stykket på You Tube hvis noen er interessert i å høre det.