Hvem har livets rett?

I kveld så jeg en gripende dokumentar sammen med min 14- åring. Den het Legenes krig og ble sendt på NRK. Den handlet om en mann som hadde vært fange i Buchenwalt som en av de deporterte norske studentene som tyskerne gjerne ville påvirke til å bli en del av den ariske eliten, noe de ikke ville.
det var jo i utgangspunktet ikke en gledelig film, men jeg er glad for at noen lager filmer som kan berøre oss og ta opp viktige ting. Jeg er også glad for at sønnen min som om et par måneder skal reise med Aktive fredsreiser til Polen , Tsjekkia og Tyskland så filmen sammen med meg.
En av hovedtemaene i filmen var tyskernes forsøk på rasehygiene som ikke bare gikk ut over Jøder, men også andre uønskede elementer som handikappede eller psykisk syke.
En av tingene som berørte meg var fortellingen om sjefen på Dikemark sykehus som fik beskjed om å avlive ale sine pasienter, men som nektet å gjøre det. Den samme mannen nektet senere å få utført lobotomi og elektrosjokk, helt vanlige behandlingsmetoder på andre sykehus, på Dikemark. det er alltid godt å høre om mennesker som våger å stå for det de mener er rett selv i pressede situasjoner.
Selv om denne filmen handlet om krigen og tyskernes viderverdigheter på dette området uttrykket denne eldre mannen bekymring for dagens tenkning der økonomien styrer helsevesenet og der sykehus skal være lønnsomme.

Sønnen min og jeg snakket litt om hvor forferdelig det var å ta livet av uskyldige og forsvarsløse mennesker fordi de hadde et handikap. Mens vi snakket om dette kom jeg til å tenke på at i dagens samfunn tar vi oss av det før de engang har blitt født. Det er kanskje ikke like bestialsk, men tanken om at noen ikke har livets rett, og at vi er i stand til å avgjøre det er skremmende for meg.
Jeg har vært så heldig å vokse opp med foreldre som har lært meg, både i ord og i handling, at man skal ta vare på de svakeste. Da jeg var tenåring var vårt hjem avlastningshjem for barn med psykisk utviklingshemning, og etter at deres egne barn hadde flyttet ut hadde de to handikapede fosterbarn.Dette førte til at også mine barn har fått oppleve at mennesker med handikap faktisk er mennesker, og det setter jeg stor pris på.
Vi hadde blandt annet en gutt som ikke kunne gå, ikke sitte engang uten korsett. Han var svaksynt og hørte dårlig, men likevel kunne han oppleve glede over små ting. Jeg kommer aldri til å glemme hans smil når han ble blåst forsiktig i ansiktet, eller når han fikk sitte i sin spesialhuske og gynge frem og tilbake.
Denne erfaringen lærte meg at vi ikke kan bestemme hvem som har "et verdig liv". Selvfølgelig var det slitsomt for hans familie at han var så pleietrengende. Selvfølgelig kostet han samfunnet mange penger. Det kan også tenkes at han hadde smerter, det er sannsynlig, men han opplevde også gleder, og han ga uttrykk for det på en måte som beriket meg og som jeg den dag i dag blir varm om hjertet av å tenke på.
Det er fantastisk at vi har teknologi som kan avdekke defekter hos fostre som vi kan gjøre noe med og derigjennom redde liv. Det som ikke er så fint er når man forteller foreldre at deres barn sansynligvis har et kromosomavvik, noe de ikke kan gjøre noe med, og så gir foreldrene ansvaret for å avgjøre om barnet likevel har livets rett eller ikke.
Tenk om man i stedet kunne si " Deres barn har  sannsynligvis et avvik, men ikke fortvil, vi har et hjelpeapparat som er parat til å støtte og hjelpe dere i den viktige oppgaven å ta vare på dette spesielle barnet".
Tenk om omsorgslønn faktisk var en reell  erstatning for tapt inntekt. Tenk om det var færre skjemaer og søknader å bekymre seg om.Tenk om det var færre stivbente byråkrater. Da ville kanskje disse foreldrene være litt mindre utslitt.
Jeg skulle ønske vi ville se disse menneskene som kanskje ikke er økonomisk lønnsomme for samfunnet som noe verdifullt i seg selv. Kanskje har de noe å lære oss om ekte, uforfalsket glede over små ting. De kan også hjelpe oss å utvikle vår evne til omsorg og empati.
I mitt liv er det i alle fall flere spesielle mennesker som jeg har vært så heldig å møte, som har vært en kilde til stor glede og berikelse.