Et Hjertesukk på Valentinsdadgen

Kan romantikken ødelegge for kjærligheten?Hva mener jeg egentlig med det? Er ikke romantikk og kjærlighet det samme?
Nei, det mener jeg at det ikke er. Jeg skal prøve å utdype hva jeg mener. kan det stadige jaget etter romantikk og spenning i parforholdet som media og ikke minst reklamen forteller oss at vi må ha, gjøre at man lar forelskelsen brenne ut uten å erstatte den med noe annet og derfor avslutter et forhold  for å finne ny spenning et annet sted?
 Ofte snakker mennesker som om kjærlighet er noe som tilfeldigvis treffer oss som et lynnedslag, og vi vet aldri hvor lenge det vil vare. Disse menneskene synes evige troskapsløfter er urealistiske. " Det burde være tidsbegrensning på ekteskap " sier de. Det er jo umulig å love at man skal elske en annen hele livet. Vi vet jo ikke hva som skjer om fem år. De samme menneskene sier noen år senere " Vi vokste fra hverandre" som om dette var en prosess helt utenfor deres kontroll. "jeg måtte jo følge den store kjærligheten" sier de den dagen de blir rammet av en ny forelskelse og forlater den gamle.

I 1942 ga C. S.  Lewis ut en underfundig liten bok som han kalte"The Screwtape Letters". På norsk heter den "Djevelen dypper pennen". Den inneholder fiktive brev fra en djevel som lærer opp en yngre djevel i kunsten å friste mennesker. den er veldig morsom samtidig som den er tankevekkende.
I et avsnitt skriver han om at Gud krever av menneskene enten sølibat eller trofast monogami. så skriver han "Det siste har vi i de siste par hundre år prøvd å stenge som utvei. Dette har vi gjort ved hjelp av diktere og forfattere som har fått menneskene til å tro at en merkelig og som regel kortvarig oppleving som de kaller "forelskelse" er det eneste respektable grunnlag for ekteskap; at ekteskap kan og bør gjøre denne opphissede tilstand varig; og at et ekteskap som ikke gjør det, ikke er bindende lenger."

Reklamen forteller oss at vi må uttrykke kjærligheten med diamanter eller i alle fall med blomster, eller hvorfor ikke en IPad. Dessuten må man pleie forholdet på spahotell eller man må reise på storbyweekend til Praha eller Paris, den mest romantiske av alle byer.
Jeg tror disse menneskene tar feil, og så lenge de lever med denne instillingen har de veldig dårlige utsikter til å få oppleve ekte kjærlighet.
Jeg tror at for at en forelskelse skal kunne utvikles til bestående kjærlighet må man velge det, og handle deretter. Det krever fortrolighet, tillit, at man tør å åpne seg og avsløre egne svakheter og  at man aksepterer den andres svakheter, at man arbeider sammen for det felles beste. Denne tilliten er vanskelig å oppnå sammen med en person som ikke vil forplikte seg for mer enn fem år av gangen.

De aller fleste som har vært tenåringer har vel erfart at en ubesvart forelskelse etter hvert dør ut av seg selv. Dette tror jeg er nyttig å huske på dersom man i løpet av et samliv skulle bli betatt av en annen. det er da man må fortsette å velge å elske sin livsledsager og skyve alle tanker på andre langt bak i bevistheten et sted der de kan dø hen av seg selv.

For at dette skal være mulig er det en forutsetning at begge partene i forholdet er villig til å gi kjærlighet til den andre. Ingen skal føle seg tvunget til å bli i en relasjon der de blir misshandlet eller fullstendig neglisjert. men det er en annen debatt.

Den aller viktigste relasjonen jeg har i livet mitt og det jeg ser på som min største velsignelse er relasjonen til mannen min.Og ja, den er viktigere enn relasjonen til barna mine. Det finnes ingen andre som jeg synes det er hyggeligere eller viktigere å være sammen med. Hvis jeg bare fikk ta med meg ett menneske til en øde øy hadde jeg valgt ham. Han er den som kjenner meg best her i verden, og likevel sier han hver eneste dag at han elsker meg.  Det er noe vakker i det å virkelig kjenne et annet menneske, og det tar tid. Min erfaringer er at den følelsen som vokser frem over tid mens man strever seg gjennom hverdagen med alle dens små og store utfordringer er så mye mer verdifull en den blinde forelskelsen.
Nå høres det kanskje ut som om jeg er imot all romantikk og mener at ekteskap helst bør være arrangerte. Det er langt fra sannheten. De som kjenner meg godt vil nok si at jeg er en håpløs romantiker som elsker romantiske komedier og kjærlighetsromaner, men filmer og romaner slutter jo ofte der hvor virkeligheten begynner.
 Det hender fortsatt at jeg kan savne mannen min intenst selv om han bare har vært på jobb i noen timer og jeg gleder meg til han skal komme hjem ( Og det er ikke bare fordi det hjelper med et par ekstra hender i ettermiddagskaoset) men jeg går ikke rundt med konstante sommerfugler i magen.Det er mer korte glimt innimellom.
Vi passer alltid på å holde hverandre i hånden når vi er ute noe sted uten barn, og ofte når vi kjører langt i bil, men jeg kan være i samme rom som ham uten å måtte ta på ham hele tiden og det er ganske praktisk når det er seks andre små mennesker her som også trenger litt oppmerksomhet.
Romantikk er et fint krydder i hverdagen . Jeg synes det er veldig hyggelig hvis mannen min har kjøpt med seg min favoritt is hjem og spør om jeg vil se film sammen med ham. Jeg synes det er hyggelig å lage små lapper eller kort til ham. Det er viktig å passe på å gjøre kjæresteting, men det trenger ikke å være noen av de dyre tingene som reklamen forteller oss at vi trenger. Jeg kan snakke like godt med ham på soverommet vårt her hjemme som på et hotellrom i Praha Det er litt som med salt. Uten salt smaker maten veldig kjedelig, men det egner seg dårlig som hovedingrediens.

Så på denne romantikkens store dag vil jeg slå et slag for ekteskapet, for forpliktende langvarig, trygg kjærlighet fordi det har gitt meg så stor glede.