Morsdag

I dag er det mødrenes dag, og landet rundt har sikkert små spente barn troppet opp på mammas soverom med frokost på sengen og hjemmelagde kort som de lurer fælt på om mamma vil like. Jeg tror jeg taler for de fleste mødre når jeg sier at det gjør de. Det er ikke mange ting som gleder mammahjerter mer enn ting som barna selv har laget for å vise at de er glad i dem.
Selv har jeg fått både hjemmelagde kort og frokost på sengen i dag. I tillegg har min 14 åring laget middagen (med litt assistanse) og jeg har hatt besøk av min egen mamma som bor et stykke unna og derfor ikke kan være her så ofte og slik fikk jeg mulighet til å gi henne både morsdagskort og kake.

Jeg har tenkt litt over morsrollen. Så lenge jeg kan huske har jeg sett fram imot å få barn. Jeg elsket å leke med dukker og holdt på med det til jeg var gammel nok til å få låne ordentlige babyer å trille i vogn eller holde på fanget. Jeg dagdrømte om et stort hus på landet fult av barn og hunder( jeg fikk nemlig ikke hund da jeg var barn)
Riktignok har jeg ennå ikke fått oppfylt drømmen om et stort hus, og vi har bare en hund, men det huset vi har er fult av barn. Av og til er de kilde til en masse frustrasjon ja nærmest fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til, men de er også kilden til så mange av de gledene jeg oppleve hver eneste dag.  det er store overstrømmende følelser som når et barn blir født og man får holde det for første gang og man har gått fra ubeskrivelig smerte til  enorm lettelse og glede på minutter.Det er små gleder som  klemmer, morsomme uttalelser, kjærlighetserklæringer. Det er gleden over å se dem mestre ting, vokse og utvikle seg. Det er stolte øyeblikk som når de deltar på skoleforestillinger eller kommer hjem med gode resultater på en prøve.

Morsrollen er også en mulighet til å lære mer om seg selv. Jeg levde for eksempel i den illusjonen at jeg hadde tålmodighet helt til jeg fikk barn. Den illusjonen lever jeg ikke i lenger. Jeg møter meg selv i døra som når jeg irriterer meg over at to åringen stadig vekk svarer "tåmmej"(Kommer) når jeg roper på henne for så å ikke dukke opp. Da kom jeg på at jeg også ofte svarer "Ja da, Jeg kommer" når hun roper, for så å avslutte det jeg holder på med først. Morsrollen tvinger meg til av og til å sette til side egne ønsker og behov til fordel for noe barna trenger av meg. Forhåpentligvis vil denne prosessen som begynte for drøyt 15 år siden gjøre meg til et bedre menneske.

jeg vil avslutte med en vakker erklæring fra tre menn som var ledere for Jesu Kristi Kirke for en del år siden Heber j. Grant, J. Ruben Clark og David O Mc.Kay: