Mitt kjære lille land

Visst er vinteren i Norge mørk og kald, velferdstaten fungerer ikke alltid slik jeg skulle ønske og jeg irriteres og forarges fra tid til annen over saker jeg synes er urettferdige, men da jeg så bilder i avisen i dag av førti tusen mennesker som var samlet i regnet for å synge en barnesang i protest mot terror, da ble jeg rørt til tårer av kjærlighet til dette rare lille landet og dette litt sære, men fantastiske folket jeg er en del av. 

Selv fikk jeg ikke vært del av noen markering i går, men barna mine kom hjem fra skolen syngende på "Barn av regnbuen" og vi sang det jeg husket av den her hjemme og snakket litt om hvorfor de sang den på skolen i dag.

At det at noen kaller en sang eller musikkgenre uønsket kan gjøre den mer populær er jo ikke et helt ukjent fenomen, men sjelden har det hatt større symbolverdi enn det hadde i går.  Om ikke denne sangen har blitt sunget flittig på skolene rundt omkring fra før så kommer den helt sikkert til å bli det nå.

Akkurat i dag når bjørkene står "med slør over stammen" og det lysegrønne fyller oss med fremtidstro, og når responsen på en terrorists uhyggelige utalelser er at mennesker samles i regnet for å synge, er jeg så glad over å få bo i dette vårt tross alt fantastiske lille land!