En fin blogg jeg fant

Jeg fant en nydelig blogg i dag som heter moderskapandet. Forfatteren som heter Charlotta Wingård Karlsson skriver om det å være mor og hvor verdifult hun synes det er.En litt andreledes mammablogg. Veldig vakkert skriver hun. Jeg ble både glad og rørt mens jeg leste, så den vil jeg anbefale.

Tenåringslatter

En av de tingene som gjør meg aller mest glad er når noen av barna mine har et morsomt sammen. I kveld spilte vi en stund spillet pensum. Det er et kunskapsspill med spørsmål fra skolepensum med ulike vanskelighetsgrad avhengig av klassetrinn. Etter hvert måtte jeg begynne å legge de minste. Jeg tok dem opp en og en. jeg hørte at det var noen konflikter mens jeg var borte, men da alle de tre yngste var lagt hadde roen atter senket seg og to av de store ble sittende og spille og fnise og le en god stund, og lyden av latteren deres gjorde meg så glad.

Musikk i bilen

Dagens glede er musikalsk. Jeg måtte kjøre en tur frem og tilbake til Sandvika i dag, og tok med meg et par cd-er. På veien dit hørte jeg på en CD med høydepunkter fra Matteuspasjonen. Spesielt noen av kor og orkesterpartiene er nydelige og Arien "Erbarme dich, mein Gott som i den versjonen jeg har synges av en countertenor.
På hjemveien hørte jeg på En liveinspilling av David Oistrach som spiller Tschaikovskys fiolinkonsert. Ettersom den er live er den ikke helt teknisk perfekt over alt, men han spiller så musikalsk og levende. Spesielt er kadensen(Det han spiller alene uten orkesteret) mot slutten av den 1. satsen og det lille partiet med triller rett etterpå nydelig. Denne innspillingen gir meg dessuten gode minner fra den tiden i min ungdom da jeg gikk på skole i Falun.
Mens jeg hørte de første frasene i den andre satsen tenkte jeg på at jeg setter pris på vakre enkeltstrofer i musikk og vakkert formulerte setninger på samme måte. Det er rett og slett skjønnheten som griper meg.
Jeg fant et YouTube klipp av Oistrach som spiller 1. satsen. Jeg er ikke sikker på om det er fra samme anledning som på min CD , men fint er det.Vær så god og nyt! (Den er delt i to)

om å våge å lykkes som hjemmemamma

jeg skal prøve å formidle noen av de tankene vi tok opp på vårt foredrag i går.
Vi begynte med dette sitatet som jeg synes er nydelig:
Morsrollen er nær det guddommelige. Den edleste , helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste, ved siden av engler"(Heber j. Grant, J. Ruben Clark, David O. McKay)
 Så prøvde vi å motargumentere noen av de motforestillingene mennesker har mot å være hjemme. 

Noen av de vi møter oftest er:

"Jeg ville kjedet meg hvis jeg bare skulle gå hjemme"

"Det er bevist at det er best for barn å gå i barnehage"

"Jeg sløser bort utdannelsen min og evnene mine"

"Jeg blir en bedre mamma av å jobbe"

"Vi har ikke råd"

For å ta det siste først. Det kan være et reelt argument. Skal man bo i pressområdet rundt Oslo for eksempel er det vanskelig å klare seg med en inntekt. Hver familie må vurdere dette for seg, men det er mange aspekter å ta inn i regnestykket. Barnehage og ikke minst SFO koster penger. Reise til og fra jobb koster, spesielt hvis det er dårlig kollektivtilbud og man trenger to biler. Så får man se om det man sitter igjen med er verdt det.
En av deltagerene som er en kvinne med veldig sterk tro var overbevist om at deres økonomi  har blitt bedre fordi hun har valgt å følge anbefalingen om å være hjemme.

Så til de andre som jeg ikke kjenner meg igjen i:

Jeg har ikke tid til å kjede meg mens jeg er hjemme.Hvis man skulle føle at man har veldig mye tid til overs er det mange muligheter til å utdanne seg via nettet. det har min medtaler Linda Hagen gjort.

Min erfaring er at det kan bli fult kompetente barn både sosialt og faglig uten en dag i barnehagen, men jeg pleier å ha dem litt der det siste året før skolestart. Min med taler har brukt litt park til noen av sine barn.

Da jeg valgte å være hjemme kan man si at jeg sløste bort utdannelsen min. Det er nok riktig, men jeg har fått brukt mine kreative evner på mange andre måter i denne jobben. Dessuten er jo ikke livet over når man er ferdig med småbarnstiden. 

"Jeg blir en bedre mamma hvis jeg får jobbe"Dette mener jeg faller på sin egen urimelighet. En ung mor sa at hun føler at hun trenger pauser fra barnet sitt av og til. Det er helt naturlig. Derfor snakket vi også om at det er viktig å ha sine egne ting som er sine. Kanskje er det å trene i treningstudio mens pappa får kvalitetstid med barna, eller det kan være noe annet man liker. Det er viktig å ta vare på at vi er ikke bare mammaer, vi er damer også, og kjærester.
Å ha en date med sin bedrehalvdel regelmessig er viktig. Det kan være hjemme i huset når barna sover hvis man har små barn. En mamma fortalte at de bytter med et annet ektepar hver måned slik at de passe hverandres barn så begge parene kommer ut sammen.

Etter dette kom vi med noen konkrete tips som at et er viktig å ta pauser innimellom selv om man ikke er ferdig med alt, for man blir aldri ferdig. Det er som med han mannen som jobber med å male Golden Gate broen. Når han kommer til den andre siden er det på tide å begynne på nytt.Vi viste noen bilder som illustrerte forskjellen mellom drøm og virkelighet, og hvilken forskjell 15 minutter kan utgjøre.

Å fokusere på et område av gangen i 15 minutter kan gjøre at man faktisk ser synlige resultater som man kan glede seg over.Dessuten synes barna det er gøy hvis man bruker timer og tar før og etter bilde.

Det er også viktig å planlegge på forhånd før ettermiddagen setter inn med både middagslaging og lekser gjerne samtidig tett fulgt av legging av de yngste. å vite hva man skal ha til middag og at man har det man trenger i hus er gull verd.

Vi tok også opp at det er viktig å drive "Førskolevirksomhet" altså at man gjør oppgaver som trener finmotorikken slik at de klarer å holde blyanten når de begynner på skolen.
Vi prøvde å oppmuntre de som er midt i fasen med bare små barn og si at det var mye mer hektisk å 3 små enn å ha 6 barn.

 Til slutt hadde vi det sitatet jeg nevne her om dagen og som er så bra at jeg nevner det igjen:

"Dere er arnens voktere. Det er dere som føder barn. Det er dere som gir dem omsorg og hjelper dem med å utvikle vaner for livet. Intet annet arbeid kommer så nært opp til det guddommelige som å ha omsorg for Guds barn" (Gordon B. Hinkley)

Jeg liker uttrykket Arnens voktere. Jeg slo opp i min gode gamle riksmålsordbok fra 60 tallet som jeg har arvet av mine kryssordløsende besteforeldre. der stod det at Arne betyr ildsted, men i overført betydning hjem. dessuten betyr arnested der noe begynner eller går ut ifra.
  Jeg liker dette billedet på hjemmet . I gamledager var ildstedet den eneste kilden til lys og varme i huset. Det er dette vi skal verne om. Vi skal passe p åat det er lys og varme i våre hjem, og vi skal være et sted der barna våre starter sin utvikling og som de etter hvert er modne til å gå ut ifra. 
Å gi mine barn en grunntrygghet som de kan ha med seg når de går ut i verden er et aller viktigste jeg kan gjøre. Det er ikke å sløse med mine ressurser, det er å bruke dem på aller beste måte.

Vi avsluttet med en liten You Tube video det er en barnesang som ofte synges i vår menighet, og som minner meg om hvem det egentlig er jeg tar vare på.

 

Varm velkomst

I dag var jeg altså en av foredragsholderene på stavens velferdsdag. Min venninne Linda Hagen og jeg snakket om å våge å være hjemme med barn. Jeg skal gjengi litt av det vi snakket om i morgendagens innlegg. Nå vil jeg fortelle om det som var dagens største glede, og det var den strålende velkomsten jeg fikk av min toåring da jeg kom hjem. Hun var strålende fornøyd til tross for at hun fortsatt gikk i pysjamas og hadde sjokoladepålegg rundt munnen. Det strålende ansiktet hennes kunne ha smeltet stein!

"Gud elsker mødre"

I går leste jeg en liten artikkel i vårt land som het "Gud elsker mødre" skrevet av Linda Helene Haukland
Hun skriver om Maria og Elisabeth som begge fikk en spesiell oppgave som mødre. Så skriver hun:


"Det var mange ting som skulle være på plass før Jesus kunne komme til jorden; Maria, en ung jente som var på vei inn i voksenlivet, uerfaren og likevel villig til å si ja til det Gud ville med henne. Guds sønn i magen til ei ung jente var det eneste stedet Gud kunne bli menneske. Josef, en ung mann som valgte å bli far til babyen som om den var hans egen. Jesus ble født inn i et fellesskap hvor han fikk det han trengte. Familiefellesskapet er så viktig at selv Guds sønn ikke kunne klare seg uten det."


Jeg likte denne tanken, at til og med Guds sønn trengte en familie til å ta vare på seg. 
I det siste har jeg tenkt mer over morsrollen enn jeg pleier ettersom jeg i morgen skal holde et lite foredrag sammen med forfatteren av bloggen "absolutt hjemme" om det å våge å lykkes som hjemmemamma.
Et sitat jeg har lest i forberedelsene er dette:
"dere er arnens voktere. Det er dere som føder barn. Det er dere som gir dem omsorg og hjelper dem med å utvikle vaner for livet. Intet annet arbeid kommer så nært opp til det guddommelige som å ha omsorg for Guds barn" (Gordon B. Hinkley)


Maria og Elisabeth ble jo betrodd noen helt spesielle sønner, men alle vi som har fått privilegiet å bli foreldre har blitt betrodd noen av Guds barn, og det er nesten litt overveldende å tenke på.Jeg tror vi alle føler at vi ikke strekker til i denne store oppgaven til tider. Det er vel ingen jobb som kan gjøre oss så engstelige, frustrerte, til og med sinte av og til. Men det er vel ikke heller noe annen jobb som kan gi gleder som måler seg med dem man opplever som forelder.
I dag morges for eksempel fikk jeg en herlig start på dagen da min skjønne (akkurat da i alle fall) femåring krøp opp på fanget mitt. Vi hadde tv på og i et program var det en tenåring som var flau over mammaen sin. Da bedyret min lille gutt at han elsket sin mamma "Du er lykkemammaen min" sa han og krøp tett intill meg.
Jeg ble også veldig glad da eldstemann ringte hjem for å fortelle om et godt resultat på skolen. Jeg ble selvfølgelig glad for resultatet, men kanskje enda mer glad over at noe av det første hun gjorde var å ringe hjem for å fortelle meg om det.
Det er de små gode stundene som veier opp for alt det andre

Her om dagen leste jeg en Kronikkk av Marcus Birro der han slo ned på fenomenet skjønnhetskonkuranser for barn. Han minnet oss på at vi er voksne av en grunn, og det er at vi skal ta vare på våre barn.Her følger et lite utdrag:

"Vi bär alla på oförlösta drömmar. Men vi har alla också en skyldighet att inte föra över dessa döda drömmar på våra barn. Låt de få blomma i sin egen rätt och i sin egen tid.

Låt bli att skrika på dem, slå dem aldrig, dra inte i dem, slit inte i dem, älska dem, var nykter när du är med dem, lek med dem, be för dem, krama dem jämt, kör dem till träningen, skäm bort dem, vaka över dem, uppfostra dem, lär dem lyssna på Thåström och The Cure, håll dem i handen när ni går över vägen, berätta för dem om hur barn blir till, ge dem mod att inse att de duger precis sådana de är, lär dem att den här förbannade tiden vi lever i kommer göra allt den kan för att ljuga dem rätt upp i ansiktet och berätta för dem att de inte alls duger, men säg då till dem att de ....... kan ta sin reklam och sina perfekt retuscherade kroppar och gömma sig i en grotta någonstans.
Ett barn är älskat precis sådant det är."
denne uttalelsen har fulgt med meg i bakhodet og gjort at jeg har prøvd å bli flinkere til å se barna mine og være der for dem.

Hoppe paradis

I dag skinte vårsolen atter over oss, og min 5 åring som hadde fridag fra barnehagen ville at vi skulle gå ut og "Hoppe med sånne streker og en bue øverst" jeg skjønte at det var paradis han mente.
jeg synes det var et godt forslag, så vi kledde på oss,  fant fram kritt og gikk ut for å tegne opp en paradis.
Perfeksjonisten i meg ville måle opp steg og tegne ruter som var eksakt like store, men jeg motsto det og han fikk være med på en del av tegningen.
Vi hadde det riktig hyggelig ettersom vi kalte det øving og ikke var så nøye med reglene.
Denne enkle aktiviteten fremkaller gode barndomsminner. Vi hadde en asfaltert gårdsplass utenfor huset og der ble det hinket mye paradis hver vår, både den tradisjonelle som vi kalte "Flyver'n" og en der rutene var i en rektangel og vi skjøv en stein eller en flat gummikloss som vi kalte "hinkaleike" og som minnet om en hockeypuck bortover med foten mens vi hinket. Den siste varianten har jeg ikke sett noen barn leke nå for tiden. Litt synd at den går i glemmeboken for den hadde vi mye glede av. Kanskje jeg må lære den til mine barn?