Vårtegn

Før vi reiste på vinterferie var det snø utenfor huset, og skiene sto fortsatt framme. Nå er det stort sett helt bart rundt her, og i dag ble skøyter og ski satt inn i boden. Nå er det syklene som har kommet fram, og til og med toåringen er ivrig på trehjulssykkelen. Nå får hun akkurat til å trampe pedalene rundt, noe hun ikke klarte i høst.
I dag var været strålende.Solen varmet fra knallblå himmel og det var bare å nyte. Jeg fikk besøk av en annen mamma og vi hadde en deilig liten tur i vårsolen.
På ettermiddagen var stort sett alle ute, og da ville minstemann ut og sykle mer. Mens vi var ute oppdaget jeg noen spede knopper som om ikke alt for lenge skal bli til krokus. Det er så man kan bli rent våryr selv om det bare er februar.

Min vinterferie

Hva er egentlig ferie? For meg er det å gjøre noe annet enn det jeg vanligvis gjør, og å få ladet batteriene. Det har jeg fått oppleve denne uken.Som jeg skrev i mitt forrige innlegg har jeg tilbrakt vinterferien i Västerhaninge i Sverige og der har jeg besøkt templet. De første dagene hadde jeg "husmorferie" og var uten barn, men jeg delte rom med tre andre damer og var våken 6.30 om morgenen. Den siste delen sov vi hele familien på samme rom . Dette høres kanskje ikke ut som ferie, og jeg skal innrømme at det er litt utfordrende å få alle til å sovne da, men det er koselig også.
Det ble en uke full av både venninne skravling, åndelig påfyll, familiesamvær og masse kjærlighet og glede. Glede over å se mennesker jeg ikke treffer så ofte, bli bedre kjent med noen og å få se ungdommene mine i templet.
Etter denne uken føler jeg meg oppbyget. Jeg føler en større kjærlighet og takknemlighet til Gud og til min familie.Jeg er virkelig glad for at vi valgte å tilbringe vår vinterferie på denne måten.
 Denne sangen beskriver noe av følelsen et tempelbesøk kan gi:

En god mann

Mannen min er jo en glede for meg stort sett hver dag, men i dag har han gledet meg litt ekstra. For det første var det søndag i dag, og da pleier han ofte å lage middagen. Da sitter jeg som regel inne på kjøkkenet og holde ham med selskap og så prater vi sammen, og jeg synes det er så hyggelig. Vi snakker om ting vi har opplevet i løpet av dagen i kirken, for da ser vi ikke så mye til hverandre ettersom vi begge er engasjerte i menighetsarbeid på ulike måter.
På onsdag skal hele familien reise på vinterferie til Västerhaninge utenfor Stockholm der Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har vårt nærmeste tempel. Det var meningen vi alle skulle reist i morgen, men så var det mangel på overnattingsplasser slik at vi måtte utsette reisen.
 I dag fikk jeg vite at et fantes en plass for en dame, og to venninder av meg kjører opp i morgen. Da jeg luftet dette for min kjære snille ektemann sa han at jeg bare kunne dra. Det betyr at han alene skal ha hånd om seks barn i tre dager inklusive en kjøretur til stockholmsområdet. Det kaller jeg en god mann, og jeg gleder meg veldig både til bilturen sammen med to hyggelige damer, og til å få litt tid i templet for meg selv. Så kommer jeg helt sikkert til å glede meg til resten av familien kommer etter på onsdag.

Hvem har livets rett?

I kveld så jeg en gripende dokumentar sammen med min 14- åring. Den het Legenes krig og ble sendt på NRK. Den handlet om en mann som hadde vært fange i Buchenwalt som en av de deporterte norske studentene som tyskerne gjerne ville påvirke til å bli en del av den ariske eliten, noe de ikke ville.
det var jo i utgangspunktet ikke en gledelig film, men jeg er glad for at noen lager filmer som kan berøre oss og ta opp viktige ting. Jeg er også glad for at sønnen min som om et par måneder skal reise med Aktive fredsreiser til Polen , Tsjekkia og Tyskland så filmen sammen med meg.
En av hovedtemaene i filmen var tyskernes forsøk på rasehygiene som ikke bare gikk ut over Jøder, men også andre uønskede elementer som handikappede eller psykisk syke.
En av tingene som berørte meg var fortellingen om sjefen på Dikemark sykehus som fik beskjed om å avlive ale sine pasienter, men som nektet å gjøre det. Den samme mannen nektet senere å få utført lobotomi og elektrosjokk, helt vanlige behandlingsmetoder på andre sykehus, på Dikemark. det er alltid godt å høre om mennesker som våger å stå for det de mener er rett selv i pressede situasjoner.
Selv om denne filmen handlet om krigen og tyskernes viderverdigheter på dette området uttrykket denne eldre mannen bekymring for dagens tenkning der økonomien styrer helsevesenet og der sykehus skal være lønnsomme.

Sønnen min og jeg snakket litt om hvor forferdelig det var å ta livet av uskyldige og forsvarsløse mennesker fordi de hadde et handikap. Mens vi snakket om dette kom jeg til å tenke på at i dagens samfunn tar vi oss av det før de engang har blitt født. Det er kanskje ikke like bestialsk, men tanken om at noen ikke har livets rett, og at vi er i stand til å avgjøre det er skremmende for meg.
Jeg har vært så heldig å vokse opp med foreldre som har lært meg, både i ord og i handling, at man skal ta vare på de svakeste. Da jeg var tenåring var vårt hjem avlastningshjem for barn med psykisk utviklingshemning, og etter at deres egne barn hadde flyttet ut hadde de to handikapede fosterbarn.Dette førte til at også mine barn har fått oppleve at mennesker med handikap faktisk er mennesker, og det setter jeg stor pris på.
Vi hadde blandt annet en gutt som ikke kunne gå, ikke sitte engang uten korsett. Han var svaksynt og hørte dårlig, men likevel kunne han oppleve glede over små ting. Jeg kommer aldri til å glemme hans smil når han ble blåst forsiktig i ansiktet, eller når han fikk sitte i sin spesialhuske og gynge frem og tilbake.
Denne erfaringen lærte meg at vi ikke kan bestemme hvem som har "et verdig liv". Selvfølgelig var det slitsomt for hans familie at han var så pleietrengende. Selvfølgelig kostet han samfunnet mange penger. Det kan også tenkes at han hadde smerter, det er sannsynlig, men han opplevde også gleder, og han ga uttrykk for det på en måte som beriket meg og som jeg den dag i dag blir varm om hjertet av å tenke på.
Det er fantastisk at vi har teknologi som kan avdekke defekter hos fostre som vi kan gjøre noe med og derigjennom redde liv. Det som ikke er så fint er når man forteller foreldre at deres barn sansynligvis har et kromosomavvik, noe de ikke kan gjøre noe med, og så gir foreldrene ansvaret for å avgjøre om barnet likevel har livets rett eller ikke.
Tenk om man i stedet kunne si " Deres barn har  sannsynligvis et avvik, men ikke fortvil, vi har et hjelpeapparat som er parat til å støtte og hjelpe dere i den viktige oppgaven å ta vare på dette spesielle barnet".
Tenk om omsorgslønn faktisk var en reell  erstatning for tapt inntekt. Tenk om det var færre skjemaer og søknader å bekymre seg om.Tenk om det var færre stivbente byråkrater. Da ville kanskje disse foreldrene være litt mindre utslitt.
Jeg skulle ønske vi ville se disse menneskene som kanskje ikke er økonomisk lønnsomme for samfunnet som noe verdifullt i seg selv. Kanskje har de noe å lære oss om ekte, uforfalsket glede over små ting. De kan også hjelpe oss å utvikle vår evne til omsorg og empati.
I mitt liv er det i alle fall flere spesielle mennesker som jeg har vært så heldig å møte, som har vært en kilde til stor glede og berikelse.

"Forglem meg ei"

i min gjennomlesning av konferansenummeret av Liahona hadde jeg i dag kommet frem til den siste talen som var Dieter F. Uchdorfs tale som heter "Forglem meg ei" Jeg hadde gledet meg til å lese den, for allerede da jeg hørte den første gang rørte den ved noe i hjertet mitt, og jeg har allerede lest den et par ganger til etter det. 

Jeg liker Uchdorfs måte å tale på, men denne talen var ekstra spesiell fordi den så presist berører noe som mange kvinner, inklusive meg selv, strever med. Han tar opp  følelsen av å ikke få til ting like godt som vi tror alle de andre gjør.  han berører også problematikken om at livet ikke alltid blir slik vi har håpet og drømt. det er rett og slett en oppbyggende tale som alle kvinner burde få ta del av.Jeg skal gjengi noen sitater av de passasjene jeg liker aller best.
han snakker om hvordan vi kvinner ofte sammenligner oss med andre og dømmer oss selv hardt, Så sier han:

"Gud vil hjelpe oss å til slutt vende alle våre svakheter til styrke,¹ men han vet at dette er et langsiktig mål. Han vil at vi skal bli fullkomne,² og hvis vi holder oss på disippelens vei, vil vi en dag bli det. Det er i orden at dere ikke har nådd helt frem ennå. Stå på videre, men slutt å straffe dere selv.

Kjære søstre, mange av dere er uendelig medlidende og tålmodige med andres svakheter. Husk at dere også må være medlidende og tålmodige med dere selv"

videre snakker om hvordan menneskene i Charlie og sjokolade fabrikken blir så opptatt av å finne gullbiletten i sjokoladepakken at  at de glemmer å glede seg over sjokoladen.Så sier han noe som er helt i tråd med det jeg prøver å bli flinkere til akkurat nå:

"De lykkeligste menneskene jeg kjenner, er ikke de som finner sin gullbillett, men de som, mens de arbeider mot verdige mål, oppdager og verdsetter det vakre og gode i hverdagens øyeblikk. Det er de som, tråd for daglige tråd, vever en bildevev av takknemlighet og undring gjennom hele sitt liv. Det er de som virkelig er lykkelige."

I det siste avsnittet i talen snakker han om hvordan ingen av oss er glemt hos Gud.Her kommer det som kanskje er aller vakrest formulert:

"Bare tenk på det: Dere er kjent og husket av den største, mektigste og mest praktfulle person i hele universet! Dere er elsket av kongen av det uendelige rom og den evigvarende tid! som skapte og kjenner stjernene, kjenner dere og deres navn – dere er døtre i hans rike. Salmisten skrev:“


Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der, Hva er da et menneske at du kommer ham i hu? …–Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.”
⁵Gud elsker dere fordi dere er hans barn. Han elsker dere selv om dere til tider kan føle dere ensomme eller gjøre feil. kjærlighet og kraften i det gjengitte evangelium er forløsende og frelsende. Om dere bare vil slippe til hans guddommelige kjærlighet, kan den binde om ethvert sår, lege enhver smerte og dempe enhver sorg."

Å ha inspirerte menn som kan snakke til oss og si det vi trenger å høre er en stor glede.Dessuten synes jeg at forglem meg ei er en nydelig liten blomst.

Norway projec

I dag hadde jeg en litt ugrei kveld der jeg helst skulle hjelpe flere barn samtidig, og en var veldig lei seg fordi leksene var slitsomme. I tillegg ville ikke minstejenta sove. Da det endelig ble noenlunde rolig bestemte jeg meg for å sette meg en liten stund med et prosjekt jeg er med i som heter Norway project og som går ut på å indeksere norske bygdebøker.
Jeg har altså en bygdebok som jeg skal lese i og føre inn alle personer jeg finner opplysninger om inn i et spesielt dataprogram. Planen er at disse opplysningene skal legges i en søkbar database som vil bli et fantastisk redskap for slektforskere.
Noen kloke damer jeg kjenner og beundrer som også arbeider med dette prosjektet sa til meg da jeg begynte at det er ganske beroligende, og i kveld erfarte jeg at det er det. Det er noe veldig beroligende i det metodiske systematiske arbeidet. I dag var det en kilde til glede.

Lysere tider.

Nå har vi jo kommet et godt stykke inn i det nye året, og dagene har blitt merkbart lysere. Jeg leste på nettsiden til "Storm" at dagen faktisk blir opptil 5 minutter lenger for hver dag på denne tiden av året.
I ettermiddag var det fortsatt ikke mørkt da vi hadde spist middag litt over fem, så toåringen og jeg tok med oss hunden på en liten rusletur. himmelen var rosa i kanten og lenger oppe dypnet fargen og de første stjernene begynte å titte frem. Det var en hyggelig liten tur, akkurat passe lang for henne å gå.
Tenk hvor mye vi her oppe i det kalde nord setter pris på lyset nettopp fordi midvinteren er så mørk.
Slik er det vel også i livet. Når vi har kjempet oss gjennom motganger setter vi så mye større pris på det når det lysner.
jeg gleder meg i alle fall over at det går mot lysere tider.