Min femåring har lenge mast om å få kjøre buss, for det er så lenge siden vi gjorde det, og i går bød det seg en passende anledning. Vi var på et mor og barn treff i regi av menigheten, og så skulle vi ta buss hjem.
Jeg hadde hørt om at det nå var mulig å betale med bankkort på bussen og hadde derfor ikke med kontanter. da bussen kom spurte jeg sjåføren om det stemte, og svarte at det var ikke tilfelle. jeg sa at da får jeg vel rusle ned til sentrum for å ta ut penger (det var ikke så veldig langt, og der måtte jeg uansett ha byttet buss) og tok et barn i hver hånd for å begynne å gå. da tutet bussjåføren og så" du kan jo få sitte på alikevel, så slipper dere å gå så langt" Når min sønn brukte veldig lang tid på å finne ut hvor han skulle sitte sa han i fra med en "late streng" stemme at nå unge mann må du sette deg ned.
jeg satte slik pris på denne mannen som virkelig var en bussjåfør med godt humør!
Det er så hyggelig å möte mennesker som bjuda på nogot som egentlig ikke koster så mye, men derimot betyr så mye, virkelig en glede i hverdagen! En buss-sjoför, som jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg gav meg fölgende komplimang: Du ser mycket yngre ut enn du är!
SvarSlettHyggelig, ---men han visste ju ikke hur gammel jeg er.