Et bedre utsyn

I dag har jeg pusset vinduene mine godt hjulpet av min femåring. Han syntes det var veldig stas å få hjelpe til. Ble vinduene helt uten dråper og striper? Nei, det får jeg aldri til. Ble de mye bedre enn de var? Ja, og da gleder jeg meg over det. Flere ganger i løpet av dagen gikk jeg forbi et vindu og gledet meg over hvor rene de var. Min vinduspussermetode er som følger: Først vasker jeg med vann med litt Zalo i. Så vasker jeg med rent vann og mikrofiberklut beregnet på vinduer. deretter bruker jeg nal og til slutt tørker jeg bort dråper så godt jeg kan med Libros tørre engangskluter. Nå har jeg lært den til min sønn. det er også en glede.
Jeg kom plutselig til å tenke på en historie Thomas S. Monson fortalte på hjelpeforeningsmøtet i oktober 2010:

(Liahona november 2010 s. 122)

Et ungt par, Lisa og John, flyttet til et nytt nabolag. En morgen da de spiste frokost, tittet Lisa ut av vinduet og så at naboen ved siden av hengte ut klesvasken.

«Det tøyet er ikke rent!» utbrøt Lisa. «Naboen vår vet ikke hvordan hun får tøyet rent!»

John så på, men forholdt seg taus.

Hver gang naboen hengte ut tøy, kom Lisa med de samme bemerkningene.

Noen uker senere ble Lisa overrasket da hun tittet ut av vinduet og så en pen og ren klesvask henge i naboens hage. Hun sa til mannen sin: «Se John, hun har endelig lært å vaske ordentlig! Jeg undres hvordan hun gjorde det.»

John svarte: «Vel, kjære, jeg kan svare deg. Det kan være interessant for deg å vite at jeg sto tidlig opp i morges og vasket vinduene våre!»

Det er en tankevekkende historie om hvordan vi av og til ser på andre mennesker.