De ti jomfruer

jeg er så glad at jeg fikk anledning til å være til stede på hjelpeforeningens bursdagsfeiring i Drammen i dag. Noen av damene der hadde øvet inn en nydelig liten musikal basert på lignelsen om de ti jomfruene som finnes i Matt. 25.
I denne fortellingen hadde hver og en av kvinnene fått en egen spesiallaget lampe av en spesiell lampemaker som bodde på en høyde i utkanten av byen. de ble oppmuntret til å komme til ham ofte for å få ny olje i lampen sin. etter hvert var det noen av kvinnene som ønsket en ekstra beholder til å ha olje i slik at de skulle være sikre p åaldri å gå tom for olje.
Så fikk vi et kort innblikk i hver og en av de ti kvinnelivene der vi fikk en forklaring på hvorfor denne kvinnen gikk til lampemakeren, eller hvorfor hun ikke gjorde det. En var for travelt opptatt med andre ting, en brukte lampen så sjelden at hun ikke syntes hun trengte det, en var usikker på om hun var like god som alle andre, En skulle gjøre det i morgen. jeg husker ikke helt den siste unnskyldningen. Det tankevekkende var at dette var gode kvinner som ønsket å gjøre det, det kom bare så mye annet i veien. På den annen side var det noen som fylte på olje ofte. De brukte lampene sine til å lese skriften eller til å lyse opp verden for andre. Den skjebnen som gjorde størst inntrykk var den siste. det var en kvinne som en morgen våknet og merket at hennes lampe var knust. hun plukket opp bitene, og innså snart at den eneste som kunne reparere den var lampemakeren.
Hun strevet seg oppover bakken til verkstedet, men det ble en forferdelig storm og i sin fortvilelse ropte hun på hjelp. da plukket lampemakeren som hadde gått ved siden av henne henne opp og bar henne til verkstedet. Der fikk hun en ny lampe og et taknemlig hjerte.
Til slutt kom dagen da lampemakeren skulle gifte seg og kvinnene sovnet mens de ventet på at brudefølget skulle komme, og vi kjenner jo alle til historien om hvordan lampene hade sluknet, men noen var forberedte og hadde ekstra olje. De som ikke hadde bad om å fåav de andre, men de hadde ikke nok,  det var for sent. De hadde ikke forberedt seg godt nok og kunne ikke være en del av bryllupsfesten.
Det var en åndelig fest å se denne forestillingen, og jeg fikk et fornyet ønske om å komme oftere til "lampemakeren" og fylle på min lampe.
Jeg setter stor pris på arbeidet disse kjære kvinnen, de fleste av dem mennesker jeg kjenner og setter stor pris på, har lagt ned for å gi oss andre denne gode oppløftende opplevelsen.

Et bedre utsyn

I dag har jeg pusset vinduene mine godt hjulpet av min femåring. Han syntes det var veldig stas å få hjelpe til. Ble vinduene helt uten dråper og striper? Nei, det får jeg aldri til. Ble de mye bedre enn de var? Ja, og da gleder jeg meg over det. Flere ganger i løpet av dagen gikk jeg forbi et vindu og gledet meg over hvor rene de var. Min vinduspussermetode er som følger: Først vasker jeg med vann med litt Zalo i. Så vasker jeg med rent vann og mikrofiberklut beregnet på vinduer. deretter bruker jeg nal og til slutt tørker jeg bort dråper så godt jeg kan med Libros tørre engangskluter. Nå har jeg lært den til min sønn. det er også en glede.
Jeg kom plutselig til å tenke på en historie Thomas S. Monson fortalte på hjelpeforeningsmøtet i oktober 2010:

(Liahona november 2010 s. 122)

Et ungt par, Lisa og John, flyttet til et nytt nabolag. En morgen da de spiste frokost, tittet Lisa ut av vinduet og så at naboen ved siden av hengte ut klesvasken.

«Det tøyet er ikke rent!» utbrøt Lisa. «Naboen vår vet ikke hvordan hun får tøyet rent!»

John så på, men forholdt seg taus.

Hver gang naboen hengte ut tøy, kom Lisa med de samme bemerkningene.

Noen uker senere ble Lisa overrasket da hun tittet ut av vinduet og så en pen og ren klesvask henge i naboens hage. Hun sa til mannen sin: «Se John, hun har endelig lært å vaske ordentlig! Jeg undres hvordan hun gjorde det.»

John svarte: «Vel, kjære, jeg kan svare deg. Det kan være interessant for deg å vite at jeg sto tidlig opp i morges og vasket vinduene våre!»

Det er en tankevekkende historie om hvordan vi av og til ser på andre mennesker.

Gode lærere

I dag vil jeg bare benytte anledningen til å si hvor glad jeg er for alle lærere som barna mine har som bruker tid og energi for å hjelpe dem til å lære så mye som mulig. Dessuten bruker de tid å krefter på å forberede og gjennomføre samtaler med elevene og med oss foreldre for å sikre et godt samarbeide. De sistnevnte kalles utviklingssamtale, og det synes jeg er et fint ord. I løpet av de siste to ukene har jeg vært på samtale om alle de fire skolebarna mine, og det slår meg at disse lærerene virkelig ønsker det beste for eleven. De gleder seg over det som går bra og prøver å finne løsninger der det er utfordringer. jeg setter stor pris på den jobben de legger ned for mine barn hver dag!

Strykebunken er borte!

Med en stor familie så hoper det seg jo fort opp med både det ene og det andre, og en ting som litt for ofte havner langt ned på prioriteringslisten er stryking. I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle gyve løs på strykebunken som var blitt ganske stor.
Emma satt fredelig og "leste" bøker i sofaen mens jeg strøk. Etter hvert fikk hun besøk av en jevngammel venn, og de lekte så fredelig sammen mens jeg fikk gjort unna all strykingen. Det er så deilig å kunne rydde bort ferdig strøkent tøy. det er rett og slett en glede.
Selvfølgelig førte småbarnas lek til at det måtte ryddes litt, men de var villig med på det, og etter 10 minutters tid var det i alle fall ikke verre enn før de startet. De hadde faktisk stor glede av hverandre hele ettermiddagen både inne og ute.Vi måtte jo ut og glede oss over det strålende vårværet som vi fortsatt er velsignet med. I dette landet vet man jo aldri hvor lenge det vil vare. Carpe diem er nok et godt råd akkurat nå.

Samtale med ungdommene mine

I dag var det 5 åringen som skulle velge hva vi skulle spise på familiekvelden, og han ville ha pannekaker. Da fikk det ikke hjelpe at vi hadde vafler i går, pannekaker skulle det bli. Tiden går jo veldig fort om ettermiddagen og det ble litt hektisk når vi fant ut at de små måtte spise og legge seg før alle pannekaker var stekt. Heldigvis fikk femåringen hjulpet til med å steke noen.
Da de vel var i seng hadde vi en veldig koselig stund sammen med de eldste barna våre. Jeg setter stor pris på å snakke med dem, og spesielt hvis vi får til gode samtaler om viktige ting. Vi snakket blandt annet om vennskap og det sosiale livet på skolen og hvordan de kan hjelpe andre å få det bedre.
Mitt håp er at det å regelmessig snakke med dem om alt mulig vil gjøre det naturlig for dem å komme til meg hvis de har problemer. Jeg gleder meg faktisk over å være tenåringsmamma! jeg synes dessuten det var koselig at datteren min hadde lagt ut dette bildet på facebook.

Vafler

I dag hade vi en hyggelig ettermiddag med hyggelig besøk som kom og stekte og spiste vafler med oss.
Tilfeldigvis var det Maria bebådelsedag også kalt vår frues dag som har blitt til vaffeldagen.
Hos oss er det far i huset som er vaffeleksperten. Han lager røren fra bunnen av sånn litt på slump og de blir veldig gode. Jeg spiste mine med vaniljeis, for det synes jeg er så utrolig godt, men man kunne få syltetøy, sukker eller brunost hvis man heller vill det. En av barna mine synes vi burde gjøre det til en søndagstradisjon. Vi kommer nok ikke til å spise vaffler hver søndag, men av og til er det en fin måte å bruke søndagsettermiddagen på.

Ut på tur

I dag brukte vi den fine ettermiddagen til å dra på tur sammen med noen venner til en strand i nærheten. Vi grillet pølser og pinnebrød, og selv om vi hadde glemt kniv så vi ikke akkurat fikk perfekte pinner synes småguttene at det var gøy.
Barna lekte, de voksne pratet, bølgene skvulpet og vi fikk en nydelig solnedgang før vi ruslet tilbake til bilene for å kjøre hjem. Jeg blir glad av å være ute. Jeg blir glad når barna mine har det hyggelig sammen med andre barn, og jeg blir glad av å være sammen med hyggelige mennesker. Vakre solnedganger er ikke så værst det heller.

Grøftekantens små soler

Akkurat som jeg sa i går at jeg skulle så gikk jeg en tur ut i vårværet i dag sammen med de to yngste barna mine og barnehagebamsen Scott som har tilbragt noen dager hos oss til sønnens store glede. Vi gikk til et sted der jeg vet det pleier å komme hestehov, og ganske riktig, der mellom vissent gress og fjorårets løv skinte noen små gule soler.
Jeg er veldig glad i denne lille blomsten som våger seg opp før de fleste andre. Den er så lysende og glad der den står i kontrast til den gråbrune bakgrunden. Den er som skapt til å fylle meg med optimisme.Den minner meg om at lyset skal beseire nørket, og den er et bud om at også i år har vi kommet oss gjennom den kaldeste og mørkeste tiden på året og kan se frem imot lysere og varmere tider.
Hele vårens mirakel, at naturen våkner til liv igjen etter den lange vintersøvnen, er en vakker påminnelse om det største miraklet av alle, det vi skal feire om bare et par uker, det evige livets mirakel. Forsoningen og oppstandelsen som vil gjøre oss i stand til å stå som lysende nye skapninger foran ham som har skapt oss og latt oss bli omskapt. Alt dette gleder jeg meg over.

Krokus

I dag har det virkelig vært vårlig ute.Minstejenta og jeg ruslet en tur i nabolaget og beundet blandt annet naboens prungende krokusbed. det var både gule, lilla og hvite med lilla striper.

jeg så også at enkelte av knoppene på buskene bak huset hadde sprukket . Snart kommer det små grønne museører. det er deilig å se at våren virkelig er i anmarsj. i morgen vil jeg ut og lete etter hestehov!

Min hendige mann

I dag har jeg gledet meg over å ha mannen min hjemme hele dagen. Han kom hjem i går etter å ha vært borte i to uker, og da setter jeg så stor pris på å ha ham her igjen. Det er så hyggelig å komme inn i et rom og se ham sitte der. Det er ikke det at vi har gjort noe spesielt sammen egentlig, men han har vært her, og det gjør dagen bedre! dessuten fikset han kranen på kjøkkenet som har manglet den ytterste tuppen i noen uker fordi den gamle gikk i stykker inni så strålen har vært litt sprikende. Det er sånne småting som man utsetter å fikse. I dag kjøpte min kjære en ny del og fikset det på et par minutter. Nå renner vannet som det skal igjen.
Jeg har nevnt det før, bl.a. her og her, mannen er en stor kilde til glede!

Skumbad mot forkjølelse

I dag har jeg vært litt forkjølet og ute av form, og på kvelden frøs jeg litt, så når barna var lagt gjorde jeg noe jeg ikke har gjort p veldig lenge. jeg tok meg et varmt bad. Til morsdagen fikk jeg noe badeskum fra Bodyshop som jeg bestemte meg for å prøve. jeg kan ikke huske sist jeg badet med skum, og jeg hadde helt glemt hvor herlig det er å bli omsluttet av myke bobler. Det er en behagelig og lukseriøs følelse.
 Jeg hadde med meg en god bok, Store forventninger av Charles Dickens, og storkoste meg. Varm ble jeg, og jeg ble til og med mindre rennende i nesen.Så føler du deg litt ute av form, frossen og med rennende nese, ta et herlig skumbad hvis du har mulighet. Nå skal jeg legge meg og håpe på at formen er forbedret i morgen så jeg kan få en produktiv og god dag!
 Det skal definitivt ikke gå like lenge til neste gang jeg tar meg et skumbad! en herlig liten luksusglede.

livet har små marginer

Det har vært en dag full av kontraster i dag. Barna mine deltok i en gudstjeneste i adventkirken i regi av skolen de går på, og temaet var håp. De sang om tro og tillit. samtidig satt jeg og tenkte på de menneskene som sitter og venter i uvisshet om hva som egentlig har skjedd med deres nærmeste som er savnet etter flystyrten og som ettersom dagen skrider frem har mindre og mindre grunn til å håpe på det beste.
Slike hendelser får meg til å tenke på hvor skjørt livet er og hvor små marginene mellom liv og død av og til er. Bare noen titalls meter kan være forskjellen på fritt luftrom og katastrofe.
Jeg gleder meg over å vite at mine familiemedlemmer er trygge rundt omkring. Jeg gleder meg over en kjær stemme i telefonen en liten stund. Samtidig har jeg dyp medfølelse med dem som er rammet av denne uforklarlige tragedien. De savnede er jo noens barn, noens kjæreste, noens ektefelle kanskje noens forelder.Mine tanker går til dem denne kvelden. Når barna er i seng skal jeg sette meg en stille stund og tenne et lys og tenke på min takknemlighet for dem jeg har og be for dem som savner noen.

Morgenstund har gull i munn.

Jeg er egentlig ikke et morgenmenneske, men når jeg vel har kommet meg ut av sengen har jo morgenen sine gode sider. Jeg får jo så mye mer ut av dagen hvis jeg starter den litt før. Når mannen min er borte på jobb er det jeg som må kjøre mine to eldste barn til en studiegruppe om morgenen. De skal være der klokken 7, og det er litt stress å få dem av gårde i tide og samtidig vite at de to andre som skal rekke skolebusssen 7.30 er i rute for det. Belønningen er at jeg får ca 10 minutter helt alene i bilen på vei hjem igjen. Jeg kan høre på hva jeg vil og tenke en tanke helt ferdig.Når jeg kommer hjem og sender de to neste av gårde er jeg blitt ordentlig våken og klar for å ta fatt på dagen. I dag var det dessuten et så vakkert lys ute ettersom solen nettopp hadde stått opp. Det var en herlig liten glede.

Jeg hadde ikke mulighet til å ta bilde ettersom jeg kjørte, men det lignet på dette bildet jeg fant ved hjelp av google

 

En herlig nonne

I menigheten jeg tilhører har vi en kvinneforening som heter "Hjelpeforeningen" den ble stiftet 17 mars 1842 og hvert år i mars pleier vi å markere dette. i år her i byen jeg bor hadde en driftig kvinne invitert representanter fra flere ulike trossamfunn til å snakke litt om sitt kvinnearbeide. Det var en kvinnelig prest fra metodistkirken, en kvinnelig statskirkeprest, en fra Bahai troen og en katolsk nonne. det var nonnen som gjorde størst inntrykk på meg. hun var bitteliten, opprinnelig kineser men indonesisk statsborger. derfra ble hun kalt til å virke i et kloster her i Norge. Hun tilhørerst. Carolus Borromeussøstrene , en nonneorden som driver utadrettet virksomhet. Hun har blandt annet jobbet som jordmor , men jobber nå på et aldershjem og besøker fanger i et fengsel.
hun utstrålte så mye glede og kjærlighet. Hun fremholdt at hun hadde lært så mye om kjærlighet etter at hun kom hit til Norge i 1988. hun uttrykket også tro på at det er Gud som leder våre liv og som styrer ting til det beste. 
Hun vitnet også om hvor store inntrykk det gjorde på henne å meditere over beretningen om kvinnen som kom til graven på 1. påskedag og fant den tom. jeg kan på ingen måte i tekst formidle denne kvinnens budskap for det var hele hennes utstråling som var så rørende.
Dette var en kvinne som hadde viet sitt liv til å tjene Gud av hele sitt hjerte på den måten hun følte var riktig.
Jeg var så glad at jeg hadde et spilleoppdrag på dette møtet for ellers hadde jeg kanskje ikke gått og da hadde jeg gått glipp av denne herlige søsteren og hennes utstråling. 
Det var også musikkinnslag og diktlesning innimellom talerene. Det er godt å føle felleskap med kvinner på tvers av tro og livssyn. Det er en glede å høre på talentfulle og sterke kvinner.
jeg fant disse to bildene av denne søsteren da jeg googlet ordenen. På det nederste bildet er hun lengst til venstre.

Velfylte skap

Jeg liker følelsen av å ha velfylte matskap. Å vite at jeg har det jeg trenger for å gi familien mat en stund fremover. I går hadde jeg en storhandel på Rema der jeg kjøpte sånt som lønner seg å handle i Norge som for eksempel bleier og fisk. i dag var jeg på handletur til Sverige med en venninne og fylte på med kjøtt, mel og en del annet som lønner seg å kjøpe der og så godteri til ungene selvfølgelig.
det er en god følelse å kunne sette alt pent inn i skap, kjøleskap og fryser.
jeg har en plan om å legge meg opp et lager etter hvert slik at vi har det nødvendigste for tre måneder av gangen, men det er en langsiktig plan. Et forslag til hvordan man kan gjøre det  og mange andre tips for en fremtidsrettet livsførsel kan du lese om på denne siden
Dessuten var det strålende vær og hyggelig selskap. sånt blir man jo glad av.

Vår i luften

Jeg vet ikke om det er våren og lyset som gjør det, men i dag hadde jeg en skikkelig effektiv morgen der jeg fikk mye gjort. Jeg lovet minstejenta i går at vi skulle gå ut på tur med matpakke i dag. Hun ville nemlig gjerne ut da det nærmet seg leggetid. Etter den effektive morgenen passet det fint med en liten utflukt i det strålende vårværet. Ikke en sky var det å se. solen var faktisk så sterk at jeg nå er litt rød i kinnene. På tide å skaffe solkrem!
det var en barnehage på besøk på den lekeplassen vi valgte å gå til. Det er ofte det. I fjor syntes femåringen det var litt skremmende med så mange barn, og spesielt når de kom og spurte hva han het. I dag derimot var han betydelig tryggere på situasjonen. Han kom også i lek med noen av guttene etter en stund. Jeg tror akkurat det er barnehagens fortjeneste. han har rett og slett blitt mer vant til å manøvrere i en flokk av jevnaldrende.

Slikt vær som vi hadde i dag må man jo bare bli glad av. Så får man heller tåle at barna kommer hjem med søle både her og der. Vi har jo vaskemaskin! da jeg kom hjem haddde jeg store problemer med å overbevise de litt større barna om at de ikke kunne gå i T- skjorte eller shorts på en stund ennå.

Min sangfugl

I følge min mor drømte jeg som ung om 12 sønner i matrosdress. Jeg tror hun overdriver litt, men jeg var facinert av von Trapp barna i Sound of Music og ikke minst av Sølvguttene.   Jeg synes guttekor er nydelig både å høre og se på. En god guttesopran er etter min mening den ideelle stemmen, klar , ren og helst uten vibrato.
 Små gutter har jeg fått, og som babyer har de hatt matrosdress,. Sunget har de også gjort en hel del. De har bare ikke vært typen som gjerne synger offentlig. Ikke som går i matrosdress heller egentlig. Men i dag hadde 8. åringen min meldt seg frivillig til å synge noen strofer solo nede i barneforeningen i kirken. Det han ikke helt hadde fått med seg var at han også skulle synge på møtet for de voksne. han ble litt nervøs da han fant det ut og hadde ikke så lyst, men jeg lovet å stå ved siden av ham ettersom jeg skulle stå sammen med barnekoret likevel. Dessuten lovet storebroren at han skulle få låne rubikskuben hans.
Han hadde kanskje ikke matrosdress, faktisk hadde han klart å få en hel del flekker på den dressen han hadde i løpet av dagen, men han klarte å gjennomføre det. Han sang refrenget på den nye sangen for i år "Som et barn av Gud" og mor var selvfølgelig stolt og rørt og ikke minst glad. Det er sansynligvis det nærmeste jeg kommer å ha en sølvgutt.

Jeg legger ved en YouTube video som viser hvorfor jeg synes guttekor er nydelig. Her er både "Panis Angelikus" og "Pie Jeso" etter hverandre. Kan det bli bedre?

Ikke gi opp!

Av og til kan man bli inspirert av idrettsprestasjoner. Dagens skiskyterstafett var en sånn anledning. Skiskyterstafett kan by på en fantastisk spenningsopplevelse. I tillegg til at det er fire personer som alle skal ha dagen, og ha valgt riktige ski har du skytemomentet. Ofte er det tette dueller og jeg må innrømme at mitt adrenalinnivå blir ganske høyt når løperene kommer inn på standplass.
Forventningene til det norske laget var høye på forhånd, og det startet riktig så bra. Inn til andre skyting ledet Norge, men så misslyktes Ole Einar Bjørndalen og måtte ut i en strafferunde og havnet 51 sekunder bak lederen. dette var som han selv sa etterpå "ikke en god følelse" men han ga seg ikke og gikk for fullt inn til veksling. De tre gjenværende løperene på det Norske laget ga heller ikke opp. De ga alt og hevet seg faktisk i forhold til tidligere prestasjoner i mesterskapet. Etter at Rune Bratsveen var ferdig med den andre etappen var forspranget knappet inn til ca 34 sekunder. Tarjei Bø gikk en fantastisk etappe og sendte Emil Hegle Svendsen ut på andreplass, bare 19 sekunder bak ledende Frankrike. Selv sier Svendsen at han aldri vurderte å sikre andreplassen, han gikk for gull. På siste skyting var lagene likt. det ble duell mann mot mann, den ultimate spenningen, og for å toppe det hele traff Svendsen på alle skuddene mens franskmannen ikke taklet presset og måtte bruke to ekstraskudd. Dermed var seieren et faktum.Denne seiren var et resultat at ingen av løperene ga opp håpet selv om det etter første etappe så mørkt ut. den var også resultatet av en samlet laginnsats.Selv om en av løperenes insats ikke var så god som han sikkert hadde ønsket kunne han glede seg sammen med de andre da seiren var et faktum.

Dette kan vi alle lære noe av. Når ting ser vanskelige ut gjelder det å ikke miste målet av syne og kjempe jevnt og trutt fremover mot det. Av og til må man porsjonere ut kreftene riktig, slik at man ikke går seg stiv. Kanskje må man ha hjelp av noen lagkamerater som stepper inn der man ikke strekker til selv. Det gjelder bare å ikke gi opp.

Foto Jens Petter Storaa

Å være kvinne

I dag har det vært den internasjonale kvinnedagen. I et globalt perspektiv er det uendelig mye å ta tak i . Det er jo livsfarlig å være kvinne rundt om kring i verden. Det er kjønslemlestelser, familievold, tvangsekteskap, mangelfull utdanning, elendig fødselsomsorg for å nevne noe. Det er nok av ting å kjempe for og all ære til dem som gjør det.
Her  hjemme på berget er det likevel noen som bruker mye energi på å kritisere kvinner som ikke velger å leve livene slik som de synes at man burde. Man burde ha en fulltidsjobb, helst i et mannsdominert yrke, og ha lederambisjoner.Man kan gjerne studere til en mastergrad og sitte i et par styrer også.Alternativt kan man være minister eller statssekretær. Samtidig som man gjør dette skal man få barn. parolen er at alt er mulig.
Jeg er sikker på at kvinner kan gjøre det like bra som menn i alle jobber de ønsker. Jeg mener at det er viktig at jenter utdanner seg, er samfunnsengasjerte og bevisste. Det jeg lurer på er om det er nødvendig å nå alle sine ambisjoner i livet før man er 40.
Det mest kvinnelig jeg kan komme på, den ene tingen som bare kvinner kan er , enten man liker det eller ikke, å bære frem og føde et barn. dette er et fantastisk mirakel som fascinerer meg uendelig. Tenk å få lov til å bære et levende vesen under hjertet sitt i ni måneder for så å bringe det ut i livet. Finnes det noe større bidrag vi kan gi noen enn det?
Jeg synes det er litt rart å skulle tenke på dette som en hindring i karriæren, noe vi liksom gjør ved siden om det ordentlige livet, arbeidslivet. Vi må for all del ikke være for lenge borte. far må komme på banen så fort som mulig så ikke mor sakker akterut i karusellen.
Det er nå en gang sånn at graviditet og fødsel , så fremt de går noenlunde normalt for seg medfører hormonelle forandringer som skal gjøre at mor knytter seg til barnet sitt. Mine barn hadde sikkert overlevd å være i barnehagen fra de var 10 måneder, men jeg tror jeg hadde blitt sykemeldt på grunn av depresjon. Det er jo ikke bare barnet som skal løsrives fra moren, det er moren som skal bli klar til å slippe barnet ifra seg. Det er også en prosess. Kan det å gråtende og med melkespreng måtte forlate sitt barn være en av årsakene bak at kvinner statistisk sett er mer sykemeldte enn menn. (jeg er klar over at dette er et sammensatt problem og emne for en helt egen debatt)
Må likestilling bety at begge parter må gjøre det samme  samtidig? Kan det ikke også bety at man gjør ulike ting, men begge deler er like viktig for at det felles prosjektet som en familie er skal fungere.
I min familie har vi valgt å få seks barn, og det var ikke akkurat mannen min som maste om det! Det er i seg selv en fulltidsjobb. Derfor har vi valgt å organisere det sånn at jeg har hovedansvaret på hjemmebane mens han jobber. Da tjener han ikke penger til seg, men til oss. Mannen min bidrar også mye hjemme når han er her. Dette er en ordning jeg føler meg tilfreds med og som gjør at hverdagen fungerer for alle i familien. Jeg lever ikke i noen cupkakebakende idyll, eller i hollywoodfrue luksus. Dette er min hovedoppgave, en jobb, og den har lange arbeidsdager, men den har også noen fantastiske frynsegoder.
Jeg er ikke motstander av barnehager generelt. De flest av barna mine har benyttet det før de har begynt på skolen.To av dem protesterte stort sett daglig mot å gå dit, men da jeg hentet demhadde de oftest hatt det greit. den ene av disse er jeg fortsatt i tvil om det var riktig å tvinge. Den femåringen jeg har nå stortrives med det, og er av og til litt sur når han har fri, men samtidig sier han "du kommer for seint", eller "jeg har hatt hjemlengsel" hvis jeg henter ham senere enn vanlig. Hvis han skulle gå 10 timer hver dag tror jeg han ikke hadde likt seg like godt.
Kan ikke vi kvinner som ønsker få lov til å nyte de første viktige årene av våre barns liv hvis det er det vi ønsker uten at andre skal se ned på oss for våre valg. Er det ikke valgfriheten som er så viktig? eller gjelder det bare hvis man velger det politisk korrekte.
I mine omgivelser har jeg observert at noen kvinner om prøver å klare alt samtidig både jobb, studier og store familier blir syke rett og slett.  jeg tror at vi må innse at når vi tar et valg velger vi samtidig for en tid bort noe annet. Hvis vi overser dette kan det rett og slett bli for mye. Jeg har valgt å ha en stor familie fordi det har vært min drøm siden jeg var ung. Skal vi ikke følge drømmene våre? eller gjelder det bare de riktige drømmene? Da har jeg for en periode valgt bort en yrkeskarrière.
Om noen år har jeg ikke småbarn lenger. Da kan jeg i likhet med mange andre i samfunnet i dag bytte karrière. Jeg kommer da til å ha omkring 20 år igjen som yrkesaktiv.

Jeg er uhyre glad og stolt over å være kvinne. Jeg er taknemlig for alle de sterke flotte kvinnene jeg kjenner, med eller uten barn, som på ulike måter er eksempel for meg på styrke, mot, omsorg, kjærlighet, tro, arbeidsomhet, kreativitet og visdom.

snømann snø

I går da vi plutselig fikk snø som falt bortover var det mange som ble litt nedstemte, og jeg skal innrømme at jeg ikke var så glad for været i går, men idag da jeg våknet i en hvit verden med snø på alle greiner og tak synes jeg det var vakkert. Da solen nesten brøt gjennom skydekket utpå dagen ble det enda bedre.
Det har nesten ikke vært ordentlig kram snø her i vinter, så i dag fant vi ut at vi måtte passe på å  lage en snømann før snøen smalter igjen.
Som sagt så gjort, og så passet vi på å synge "snømannsangen" som alle som har vært barn i vår menighet kan.
teksten går som følger:
En gang var en snømann, snømann, snømann
engang car en snømann, stor stor stor.
Men da solen kom han smeltet, smeltet.
Men da solen kom han falt til jord.
Den har dessuten bevegelser der man først vokser seg stor og siden "smalter" helt ned til bakken. Dette er en sang toåringen liker!
For de som har spottify finnes en veldig morsom engelsk versjon med en a capellagruppe som heter "Inside out" albumet heter "primary colours" og sangen "once there were some snowmen"
Så isteden for å klage på at vinteren gjorde en gjenintreden gledet jeg meg i dag over snøen.

Tålmodig gullvinner

Som jeg skrev om i  dette innlegget liker jeg når de som ikke alltid vinner, de som har mengder med sølvmedaljer eller fjerdeplasser virkelig lykkes. I dag skjedde det i VM i skiskyting i Ruhpholding. Tora Berger fikk endelig sitt etterlengtede individuelle VM gull, og det kom på 15 kilometeren, skyteøvelsen framfor noen. Det er slike løp man blir litt rørt av å se på. dette har hun i følge NRK sine nettsider jobbet målbevist for i 11 år. Sakte men sikkert har hun bygget seg opp i skyggen av mer profilerte lagveninner som Liv Grete Poiré og Linda Grubben. I dag kunne hun endelig klatre aller øverst på seierspallen i VM helt alene.  Etter seieren var hennes råd til alle som hadde ambisjoner om å ta VM gull å fortsette å jobbe og være tålmodige. For et godt råd.Sånt gjør meg glad

Foto: Håkon Mosvold Larsen

En fin blogg jeg fant

Jeg fant en nydelig blogg i dag som heter moderskapandet. Forfatteren som heter Charlotta Wingård Karlsson skriver om det å være mor og hvor verdifult hun synes det er.En litt andreledes mammablogg. Veldig vakkert skriver hun. Jeg ble både glad og rørt mens jeg leste, så den vil jeg anbefale.

Tenåringslatter

En av de tingene som gjør meg aller mest glad er når noen av barna mine har et morsomt sammen. I kveld spilte vi en stund spillet pensum. Det er et kunskapsspill med spørsmål fra skolepensum med ulike vanskelighetsgrad avhengig av klassetrinn. Etter hvert måtte jeg begynne å legge de minste. Jeg tok dem opp en og en. jeg hørte at det var noen konflikter mens jeg var borte, men da alle de tre yngste var lagt hadde roen atter senket seg og to av de store ble sittende og spille og fnise og le en god stund, og lyden av latteren deres gjorde meg så glad.

Musikk i bilen

Dagens glede er musikalsk. Jeg måtte kjøre en tur frem og tilbake til Sandvika i dag, og tok med meg et par cd-er. På veien dit hørte jeg på en CD med høydepunkter fra Matteuspasjonen. Spesielt noen av kor og orkesterpartiene er nydelige og Arien "Erbarme dich, mein Gott som i den versjonen jeg har synges av en countertenor.
På hjemveien hørte jeg på En liveinspilling av David Oistrach som spiller Tschaikovskys fiolinkonsert. Ettersom den er live er den ikke helt teknisk perfekt over alt, men han spiller så musikalsk og levende. Spesielt er kadensen(Det han spiller alene uten orkesteret) mot slutten av den 1. satsen og det lille partiet med triller rett etterpå nydelig. Denne innspillingen gir meg dessuten gode minner fra den tiden i min ungdom da jeg gikk på skole i Falun.
Mens jeg hørte de første frasene i den andre satsen tenkte jeg på at jeg setter pris på vakre enkeltstrofer i musikk og vakkert formulerte setninger på samme måte. Det er rett og slett skjønnheten som griper meg.
Jeg fant et YouTube klipp av Oistrach som spiller 1. satsen. Jeg er ikke sikker på om det er fra samme anledning som på min CD , men fint er det.Vær så god og nyt! (Den er delt i to)

om å våge å lykkes som hjemmemamma

jeg skal prøve å formidle noen av de tankene vi tok opp på vårt foredrag i går.
Vi begynte med dette sitatet som jeg synes er nydelig:
Morsrollen er nær det guddommelige. Den edleste , helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste, ved siden av engler"(Heber j. Grant, J. Ruben Clark, David O. McKay)
 Så prøvde vi å motargumentere noen av de motforestillingene mennesker har mot å være hjemme. 

Noen av de vi møter oftest er:

"Jeg ville kjedet meg hvis jeg bare skulle gå hjemme"

"Det er bevist at det er best for barn å gå i barnehage"

"Jeg sløser bort utdannelsen min og evnene mine"

"Jeg blir en bedre mamma av å jobbe"

"Vi har ikke råd"

For å ta det siste først. Det kan være et reelt argument. Skal man bo i pressområdet rundt Oslo for eksempel er det vanskelig å klare seg med en inntekt. Hver familie må vurdere dette for seg, men det er mange aspekter å ta inn i regnestykket. Barnehage og ikke minst SFO koster penger. Reise til og fra jobb koster, spesielt hvis det er dårlig kollektivtilbud og man trenger to biler. Så får man se om det man sitter igjen med er verdt det.
En av deltagerene som er en kvinne med veldig sterk tro var overbevist om at deres økonomi  har blitt bedre fordi hun har valgt å følge anbefalingen om å være hjemme.

Så til de andre som jeg ikke kjenner meg igjen i:

Jeg har ikke tid til å kjede meg mens jeg er hjemme.Hvis man skulle føle at man har veldig mye tid til overs er det mange muligheter til å utdanne seg via nettet. det har min medtaler Linda Hagen gjort.

Min erfaring er at det kan bli fult kompetente barn både sosialt og faglig uten en dag i barnehagen, men jeg pleier å ha dem litt der det siste året før skolestart. Min med taler har brukt litt park til noen av sine barn.

Da jeg valgte å være hjemme kan man si at jeg sløste bort utdannelsen min. Det er nok riktig, men jeg har fått brukt mine kreative evner på mange andre måter i denne jobben. Dessuten er jo ikke livet over når man er ferdig med småbarnstiden. 

"Jeg blir en bedre mamma hvis jeg får jobbe"Dette mener jeg faller på sin egen urimelighet. En ung mor sa at hun føler at hun trenger pauser fra barnet sitt av og til. Det er helt naturlig. Derfor snakket vi også om at det er viktig å ha sine egne ting som er sine. Kanskje er det å trene i treningstudio mens pappa får kvalitetstid med barna, eller det kan være noe annet man liker. Det er viktig å ta vare på at vi er ikke bare mammaer, vi er damer også, og kjærester.
Å ha en date med sin bedrehalvdel regelmessig er viktig. Det kan være hjemme i huset når barna sover hvis man har små barn. En mamma fortalte at de bytter med et annet ektepar hver måned slik at de passe hverandres barn så begge parene kommer ut sammen.

Etter dette kom vi med noen konkrete tips som at et er viktig å ta pauser innimellom selv om man ikke er ferdig med alt, for man blir aldri ferdig. Det er som med han mannen som jobber med å male Golden Gate broen. Når han kommer til den andre siden er det på tide å begynne på nytt.Vi viste noen bilder som illustrerte forskjellen mellom drøm og virkelighet, og hvilken forskjell 15 minutter kan utgjøre.

Å fokusere på et område av gangen i 15 minutter kan gjøre at man faktisk ser synlige resultater som man kan glede seg over.Dessuten synes barna det er gøy hvis man bruker timer og tar før og etter bilde.

Det er også viktig å planlegge på forhånd før ettermiddagen setter inn med både middagslaging og lekser gjerne samtidig tett fulgt av legging av de yngste. å vite hva man skal ha til middag og at man har det man trenger i hus er gull verd.

Vi tok også opp at det er viktig å drive "Førskolevirksomhet" altså at man gjør oppgaver som trener finmotorikken slik at de klarer å holde blyanten når de begynner på skolen.
Vi prøvde å oppmuntre de som er midt i fasen med bare små barn og si at det var mye mer hektisk å 3 små enn å ha 6 barn.

 Til slutt hadde vi det sitatet jeg nevne her om dagen og som er så bra at jeg nevner det igjen:

"Dere er arnens voktere. Det er dere som føder barn. Det er dere som gir dem omsorg og hjelper dem med å utvikle vaner for livet. Intet annet arbeid kommer så nært opp til det guddommelige som å ha omsorg for Guds barn" (Gordon B. Hinkley)

Jeg liker uttrykket Arnens voktere. Jeg slo opp i min gode gamle riksmålsordbok fra 60 tallet som jeg har arvet av mine kryssordløsende besteforeldre. der stod det at Arne betyr ildsted, men i overført betydning hjem. dessuten betyr arnested der noe begynner eller går ut ifra.
  Jeg liker dette billedet på hjemmet . I gamledager var ildstedet den eneste kilden til lys og varme i huset. Det er dette vi skal verne om. Vi skal passe p åat det er lys og varme i våre hjem, og vi skal være et sted der barna våre starter sin utvikling og som de etter hvert er modne til å gå ut ifra. 
Å gi mine barn en grunntrygghet som de kan ha med seg når de går ut i verden er et aller viktigste jeg kan gjøre. Det er ikke å sløse med mine ressurser, det er å bruke dem på aller beste måte.

Vi avsluttet med en liten You Tube video det er en barnesang som ofte synges i vår menighet, og som minner meg om hvem det egentlig er jeg tar vare på.

 

Varm velkomst

I dag var jeg altså en av foredragsholderene på stavens velferdsdag. Min venninne Linda Hagen og jeg snakket om å våge å være hjemme med barn. Jeg skal gjengi litt av det vi snakket om i morgendagens innlegg. Nå vil jeg fortelle om det som var dagens største glede, og det var den strålende velkomsten jeg fikk av min toåring da jeg kom hjem. Hun var strålende fornøyd til tross for at hun fortsatt gikk i pysjamas og hadde sjokoladepålegg rundt munnen. Det strålende ansiktet hennes kunne ha smeltet stein!

"Gud elsker mødre"

I går leste jeg en liten artikkel i vårt land som het "Gud elsker mødre" skrevet av Linda Helene Haukland
Hun skriver om Maria og Elisabeth som begge fikk en spesiell oppgave som mødre. Så skriver hun:


"Det var mange ting som skulle være på plass før Jesus kunne komme til jorden; Maria, en ung jente som var på vei inn i voksenlivet, uerfaren og likevel villig til å si ja til det Gud ville med henne. Guds sønn i magen til ei ung jente var det eneste stedet Gud kunne bli menneske. Josef, en ung mann som valgte å bli far til babyen som om den var hans egen. Jesus ble født inn i et fellesskap hvor han fikk det han trengte. Familiefellesskapet er så viktig at selv Guds sønn ikke kunne klare seg uten det."


Jeg likte denne tanken, at til og med Guds sønn trengte en familie til å ta vare på seg. 
I det siste har jeg tenkt mer over morsrollen enn jeg pleier ettersom jeg i morgen skal holde et lite foredrag sammen med forfatteren av bloggen "absolutt hjemme" om det å våge å lykkes som hjemmemamma.
Et sitat jeg har lest i forberedelsene er dette:
"dere er arnens voktere. Det er dere som føder barn. Det er dere som gir dem omsorg og hjelper dem med å utvikle vaner for livet. Intet annet arbeid kommer så nært opp til det guddommelige som å ha omsorg for Guds barn" (Gordon B. Hinkley)


Maria og Elisabeth ble jo betrodd noen helt spesielle sønner, men alle vi som har fått privilegiet å bli foreldre har blitt betrodd noen av Guds barn, og det er nesten litt overveldende å tenke på.Jeg tror vi alle føler at vi ikke strekker til i denne store oppgaven til tider. Det er vel ingen jobb som kan gjøre oss så engstelige, frustrerte, til og med sinte av og til. Men det er vel ikke heller noe annen jobb som kan gi gleder som måler seg med dem man opplever som forelder.
I dag morges for eksempel fikk jeg en herlig start på dagen da min skjønne (akkurat da i alle fall) femåring krøp opp på fanget mitt. Vi hadde tv på og i et program var det en tenåring som var flau over mammaen sin. Da bedyret min lille gutt at han elsket sin mamma "Du er lykkemammaen min" sa han og krøp tett intill meg.
Jeg ble også veldig glad da eldstemann ringte hjem for å fortelle om et godt resultat på skolen. Jeg ble selvfølgelig glad for resultatet, men kanskje enda mer glad over at noe av det første hun gjorde var å ringe hjem for å fortelle meg om det.
Det er de små gode stundene som veier opp for alt det andre

Her om dagen leste jeg en Kronikkk av Marcus Birro der han slo ned på fenomenet skjønnhetskonkuranser for barn. Han minnet oss på at vi er voksne av en grunn, og det er at vi skal ta vare på våre barn.Her følger et lite utdrag:

"Vi bär alla på oförlösta drömmar. Men vi har alla också en skyldighet att inte föra över dessa döda drömmar på våra barn. Låt de få blomma i sin egen rätt och i sin egen tid.

Låt bli att skrika på dem, slå dem aldrig, dra inte i dem, slit inte i dem, älska dem, var nykter när du är med dem, lek med dem, be för dem, krama dem jämt, kör dem till träningen, skäm bort dem, vaka över dem, uppfostra dem, lär dem lyssna på Thåström och The Cure, håll dem i handen när ni går över vägen, berätta för dem om hur barn blir till, ge dem mod att inse att de duger precis sådana de är, lär dem att den här förbannade tiden vi lever i kommer göra allt den kan för att ljuga dem rätt upp i ansiktet och berätta för dem att de inte alls duger, men säg då till dem att de ....... kan ta sin reklam och sina perfekt retuscherade kroppar och gömma sig i en grotta någonstans.
Ett barn är älskat precis sådant det är."
denne uttalelsen har fulgt med meg i bakhodet og gjort at jeg har prøvd å bli flinkere til å se barna mine og være der for dem.

Hoppe paradis

I dag skinte vårsolen atter over oss, og min 5 åring som hadde fridag fra barnehagen ville at vi skulle gå ut og "Hoppe med sånne streker og en bue øverst" jeg skjønte at det var paradis han mente.
jeg synes det var et godt forslag, så vi kledde på oss,  fant fram kritt og gikk ut for å tegne opp en paradis.
Perfeksjonisten i meg ville måle opp steg og tegne ruter som var eksakt like store, men jeg motsto det og han fikk være med på en del av tegningen.
Vi hadde det riktig hyggelig ettersom vi kalte det øving og ikke var så nøye med reglene.
Denne enkle aktiviteten fremkaller gode barndomsminner. Vi hadde en asfaltert gårdsplass utenfor huset og der ble det hinket mye paradis hver vår, både den tradisjonelle som vi kalte "Flyver'n" og en der rutene var i en rektangel og vi skjøv en stein eller en flat gummikloss som vi kalte "hinkaleike" og som minnet om en hockeypuck bortover med foten mens vi hinket. Den siste varianten har jeg ikke sett noen barn leke nå for tiden. Litt synd at den går i glemmeboken for den hadde vi mye glede av. Kanskje jeg må lære den til mine barn?